Terningkast 5: INGMAR BERGMAN OG MARIA VON ROSEN: Tre dagbøker en avskjed

Tre dagbøker

Tre dagbøker

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Aschehoug Oversatt av Jo Ørjasæter

DEL

Som lyn fra klar himmel kan sykdom slå til mot et menneske. Noen makter å få ned sine tanker når sykdom angriper deres nærmeste. Slik ble det med Sveriges geniale filmskaper, teatermann, regissør og forfatter Ingmar Bergman. Hans elskede kone, Ingrid von Rosen, hadde kjent magesmerter sommeren 1994, de tiltar i styrke. Om høsten samme år tas røntgen og kreft konstateres. Det er forløpet av denne sykdommen vi følger frem til hennes død i mai 1995 gjennom dagboksnotater ført i pennen av Ingrid, Ingmar og datteren Maria.

De skriver fra de samme dagene – og nettene - med forskjellig innfallsvinkel og prøver å ta vare på hverandre samtidig som de må ta vare på seg selv.

Flere mener at dette ikke ville vært noen interessant historie å få ut i bokform om det ikke nettopp var fra de aller innerste sirkler i en kjendisfamilie. Til det er å svare at nettopp fordi dette er mennesker som er vant til å uttrykke seg i bilder og ord og de velger å vise all verden sin smerte, blir det for andre som også rammes, en hjelp å lese dagboken. Også for dem som er forskånet for sykdom i nær familie, vil de sparsomme ordene som rommer familiens sorg, være en kilde til mestring som en lagrer i sitt eget sinn.

Merkelig nok og litt forbausende, tatt i betraktning det som skjer, klarer det ikke å bringe leseren til tårer. Kanskje fordi teksten ikke har litterære ambisjoner, den gir seg ikke ut for mer enn det den er, nemlig dagboksnotater i småhugne setninger, i første omgang ikke beregnet på offentliggjøring.

Vi følger den første forskrekkelsen over diagnosen kreft, optimismen, avløst av dyp frustrasjon når behandlingen ikke virker. Gråtkvalte netter går over i muntre stunder andføttes i en sofa der ekteparet svært ofte om kveldene ser på tv. Det er ustoppelig tilførsel av kultur i det Bergmanske hjem. Enten går Ingmar på konsert eller i teater, eller de ser filmer og teater på fjernsyn. De deler en ispinne, de tar et forsiktig glass vin, de drar inn nære familiemedlemmer for avlastning. Her er mange gjentakelser, men hverdagenes monotoni brytes brått av illsinne, gråt, egen ubesluttsomhet, samvittighetskvaler, ulidelig smerte. Alt dette beskrives i korte vendinger og kommenteres av alle tre.

Interessante er passasjene der Ingmar Bergman ganske kort nevner arbeid med egne iscenesettelser han holder på med under Ingrids sykdom. Personlige og småfrekke er hans kommentarer til filmer og teater. Slik som dette: Ser Livs film om Kristin Lavransdatter. Den var imponerende og velspilt. Litt gammeldags og fin. Og så en kveld senere på Lilla Scenen: Borkman. Uvirkelig og kjedelig Gunnel god. Ellers knusk tørt (Må være Ibsens stykke, John Gabriel Borkman? Anm bemerkn).

Redigering av dagboknotatene er foretatt med nennsom hånd, står å lese i forordet. Ingrid hadde skrevet dagbok hele sitt liv. Derfor blir det ikke så merkelig for henne å fortsette med det selv om hun ble syk. Hennes korte tekster er fulle av omsorg for dem hun vet blir tilbake.

Datteren Maria har det svært vanskelig fordi hun av og til blir besatt av tanken på at det burde vært gamle Bergman som skulle blitt syk, ikke hennes livsfriske, vakre mamma som i alle år hadde tatt seg av familien på beste måte. Marias egne problemer med samboer og graviditet faller sammen med morens kamp mot kreften. Hun viser allikevel enestående omtanke og hengivenhet overfor moren og vokser med oppgaven.

En modig bok, en bok som balanserer på kanten av det kuriøse og sensasjonelle, men som drar leseren inn i en atmosfære av grenseløs kjærlighet ektefellene imellom og en kamp mot Døden som Ingmar Bergman så ofte har skildret i sine filmer. Her har han ikke regien.

Artikkeltags