Terningkast 4: HERBJØRG WASSMO: Et glass melk takk

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Gyldendal

DEL

Femten år gamle Dorte bor på landsbygda i Litauen sammen med søsteren og moren. De har det trangt og stusslig, Dortes lyspunkt er bakersønnen Nikolai, som gir henne melk og lukter kaker. Men Nikolai reiser bort, og de tre kvinnene har ikke lenger penger til å betale husleie.

En dag forteller venninnen Nadia at Dorte kan få jobb i Sverige. Hun skal servere og tjene mange penger, og hun og Dorte kan gå på kino og diskotek. Det er den tause, klossete Liudvikas som skal ordne opp for dem, og Dorte lar seg til slutt overtale. Det er nesten som en drøm at hun faktisk gjør det, kaster seg med uten å ha sagt fra til noen. Plutselig kan ikke Nadia bli med likevel, Dorte sitter alene bak i Audien. Det er noe galt med vinduene, det lukter vondt i bilen og Liudvikas nekter å snu da hun ber om det.

Leseren skjønner selvsagt hvor ille det skal gå, og det gjør det også. Dorte blir misbrukt og tvunget til prostitusjon i Sverige og i Norge. Jo verre virkeligheten er, desto mer fjerner hun seg fra den og sin egen kropp, og fører imaginære samtaler med den døde faren. Hun møter noen personer hun knytter seg til, hallikene Tom og Lara, en snill journalist, kvinner i samme situasjon, den stakkarslige Arthur, men disse menneskene er bare innom handlingen før de svever ut igjen.

Språklig sett forventes mye av Herbjørg Wassmo, og stort sett innfrir hun. Språket fører oss ut og inn av virkelighet og fantasi, fortid og framtid. Bildebruk og observasjonsevne gjør at vi stopper opp og kan gjenkjenne oss selv i en bortkommen, litauisk femtenåring. Blant symbolene for det rene og friske er melken og det rennende elvevannet, disse blir stadig større kontraster til det forferdelige livet Dorte lever.

"Et glass melk takk" er en bok jeg har grudd meg til å lese. Jeg visste at det kom til å gjøre vondt å lese, og jeg tok ikke feil. Emnet er mildt sagt ubehagelig, og Wassmo klarer å gjøre det nesten fysisk vondt å lese. Det er ikke tvil om at virkelighetens traffickingofre har det minst like ille som den fiktive Dorte.

Selv om boka grep meg dypt, klarer jeg ikke helt å tro på hovedpersonen Dorte. Hendelsene hun går gjennom og beskyttelsesmekanismene er realistiske nok, men naive, vakre og gode Dorte forandrer ikke personlighet. Hun kommer fra fattigfornemme kår, er opptatt av litteratur og fører dannelsessamtaler med den døde faren. Det hadde ikke gjort noe om Wassmo lot Dorte være litt mer menneske. Dortes språk er også en vanskelig balansegang, hun veksler mellom det barnslige og det modne.

Wassmo ønsker tydeligvis engasjement og debatt, og det har delvis vært brukt mot denne boka. Jeg håper hun lykkes, men tror dessverre ikke hun når fram til de mange norske menn som står i kø for å slippe inn til unge, innelåste traffickingofre.

Artikkeltags