Terningkast 4: HENNING MANKELL: Kineseren

Henning Mankell: Kineseren

Henning Mankell: Kineseren

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Gyldendal forlag

DEL

Henning Mankell nye roman er lansert som en thriller, men er mer enn som så. Den er en historietime i kinesisk utenrikspolitikk av i dag, og i kinesisk historie fra rundt 1850 til i dag. I tillegg makter Mankell å fortelle om slavearbeidet som ble utført for å bygge jernbanen tvers over USA på slutten av 1800-tallet. På toppen kommer en kriminalhistorie av de sjeldne.

I ei lita bygd omtrent midt i Sverige blir 19 eldre mennesker funnet myrdet i sine hus. De er alle slaktet på brutalt vis, bortsett fra en 12 år gammel gutt. Dommer Birgitta Roslin fra Helsingborg fatter interesse for saken og begynner å nøste der det lokale politiet står i stampe. Nysgjerrighet, teft og noen fridager fra jobb fører henne til Kina der hun forsøker å finne ut litt mer om hva som har skjedd. For at drapene har noe med Kina å gjøre skjønner hun fort.

Mankell gjør noen sceneskifter i tid og rom, og får litt problemer med å sy det hele sammen. Det vil si, det er litt problematisk at hovedpersonen, dommeren Birgitta, et godt stykke ut i boken ikke lenger er hovedperson. Det blir en lang og omstendelig beskrivelse av Kinas planer for framtida til flere hundre millioner bønder, bønder som ikke lenger vil stå og se på at en raskt voksende middelklasse får stadig bedre økonomi. Kommunistpartiet frykter hva som kan skje hvis så mange bønder gjør opprør. Vi blir kjent med et spesielt søskenpar, og vi lærer at svenske revolusjonære på 1960-tallet ikke var så forskjellige fra våre egne. I hvert fall vi som har lest vår Dag Solstad skjønner det.

Det hele blir ganske omfattende, og thrilleraspektet forsvinner halvveis ute i boka. Det gjør likevel ikke all verden, for sprangene tilbake til 1800-tallets Kina og USA, og fram igjen til dagens Kina, er interessante. Mankell er god til å få fram hva undertrykkelse kan gjøre med enkeltmennesker og med et helt folk, engasjementet ligger utenpå boksidene. Mest spennende er nå likevel første halvdel, som ikke står tilbake for noe av det Mankell har skrevet tidligere.

Artikkeltags