Terningkast 3: HARLAN COBEN: På grunn av et løfte

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Oversatt av Sissel Busk Damm

DEL

Et velment løfte fører til at Myron Bolitar en natt rykker ut for å leke superhelt etter en opprørt telefon fra tenåringsdatteren til en god venn. Aimee er alene i storbyen midt på natta, og ber om å bli kjørt hjem til en venninne på andre siden av byen. Dagen etter viser det seg at tenåringen slett ikke overnattet hos venninnen, som heller ikke bodde i nabolaget der Aimee ba om å bli satt av. Foreldrene melder ungjenta savnet og Myron blir raskt politiets hovedmistenkte. Samtidig går han helt opp i rollen med å oppfylle sitt løfte om å finne og hjelpe den forsvunnede jenta, og oppdager snart at Aimees virkelighet ikke er noe glansbilde.

Harlan Coben riktig gasser seg når han tegner opp persongallerier, og han pøser på med farger også denne gang. Nordmenn flest, som først ble kjent med Coben gjennom «Ikke et ord», kjenner ikke Myron Bolitar og hans venner fra før. Men dette er faktisk Cobens seriefigur. Før han kom opp med ideen til «Ikke et ord» skrev han sju kritikerroste bøker om dette idrettstalentet som endte opp som overbetalt PR-agent. Nå, flere bestselgere senere, tar Coben opp tråden og spinner videre på den svært underholdende gjengen i Myrons krets. Heldigvis tar han seg tid til å rippe opp i litt av historiene rundt de enkelte. Spesielt Myrons bestekompis, den altfor rike, elegante kampmaskinen Win, redder historien og hovedpersonen gang på gang. Men at det åpenbart ligger lange historier bak noen av de impliserte er også et aber ved boka. Som da vi får et for nye lesere heseblesende umotivert møte med en tidligere flamme. Muligens gir det «closure» for gamle leservenner av Myron Bolitar. Denne leser tenker at det var da et hastig farvel til en som tydeligvis har hatt stor plass i tidligere bøker om Myron Bolitar.

Coben er vel kjent for overraskende vendinger og hendelser som skapt for actionfilmene. Selv har jeg aldri helt tilgitt ham slutten på den ellers drivende «Borte for alltid». Også denne gang føles det som forfatteren får det travelt med å avslutte. Historien flyter godt med kjappe, overmodige, men underholdende dialoger og scener, og er drivende opp mot vendepunktet. Mulighetene er mange helt på tampen. Men så velger han den minst troverdige av dem alle.

Overraskende er vel og bra, men det er en fin grense opp mot utenkelig.

Artikkeltags