Terningkast 5: HANS OLAV LAHLUM: Presidentene Fra George

Presidentene

Presidentene

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Washington til George W. Bush Cappelen Damm

DEL

Skremmende? Ja visst! Gjøvikenseren, historikeren, sjakkspilleren og SV-politikeren Hans Olav Lahlums bok «Presidentene» ligger tung som en gammeldags bibel i bokhandlene, og er kanskje ikke av de første bøker man griper til blant høstens boktilbud.

Likevel, jeg våger påstanden at Lahlums bok blir blant høstens viktigste og mest kommenterte bøker. Portrettene av Amerikas 43 presidenter med årets presidentkandidater Obama og McCain som et høyst aktuelt tillegg er fascinerende og spennende lesning, og en levende beskrivelse av hvordan og hvorfor en supermakt som USA vokste fram. At supermakten nå ser ut til å vakle i sine sammenføyninger, gjør selvfølgelig denne boka enda mer aktuell. Med grundig dokumentasjon får man anskueliggjort hvilke forutsetninger og hvilke begrensninger som har ført fram til de forskjellige årsaksrekker i amerikansk historie.

Dette kunne fort blitt en bok for eliten, en fagbok innenfor faghistorikernes trange krets der det viktigste er å overbevise kolleger. Det er ingen tvil om at denne presidenthistorien nok vil gjøre det også, med alle sin fotnoter og grundig dokumentasjon. Men det forbløffende er at denne kladasen av en bok nærmest er tabloid i formen i den nærgående personskildringen av presidentene fra Washington til Bush. Vi får høres om deres ekteskapelige problemer, deres drikkevaner, deres psyke og de mange tilsynelatende tilfeldighetene som spiller inn i store vidtrekkende avgjørelsene. Slik viser presidentportrettene det alltid like spennende samspillet mellom makt og menneskelig avmakt, og ikke minst hvilke konstitusjonelle mekanismer som kan demme opp for vilkårlighet og menneskelig utilstrekkelighet.

Det blir en slags kindereggeffekt der innholdet kan pakkes ut lag for lag. Hvert presidentkapittel åpnes med en kortfattet personaliaramme i stikkords form. Også selve portrettet er kortfattet i formen, men her kommer årsaksrekkene tydelig fram, både de politiske og de mer personlige. Slik blir presidentportrettene, selv over de mest vellykkede, historier om triumf og tragedier der det i hver triumf ligger en kime til tragedie og omvendt. Blir man fristet til å fordype seg nærmere, og det kan man fort bli, har man alle muligheter med fotnoter, kildehenvisninger og litteraturlister.

Til å være aktiv politiker på venstresiden, har Lahlum balansert bemerkelsesverdig nøytralt mellom de store maktblokkene i amerikansk politikk. Dette blir en nærmest machiavellisk vurdering av mulighetene for maktutfoldelse, og handler tydelig om realpolitikk. At årets presidentvalgkampanjer også kan ha forvirret en dreven politisk historiker som Lahlum, er bare forfriskende. Hans antydninger om Clinton som visepresidentkandidat slo ikke til, men hans hint til idealisten Obama om at han står i fare for å gå i Carter-fella burde Obama kanskje merke seg. I amerikansk politikk kan det være langt mellom idealisme og realisme.

Dette var spennende lesning gjennom samtlige 800 sider, og boka vil gi verdifull bakgrunnsinformasjon for alle, uansett ståsted, i den dramatiske politiske kampen som denne høsten foregår i verdens eneste supermakt.

Artikkeltags