Terningkast 5: HANS OLAV LAHLUM: Oscar Torp

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

En politisk biografi Cappelens Forlag

DEL

Oscar Torp er altså navnet på mannen som var i alle de politiske maktposisjoner en person kan inneha i norsk politikk. Og det er som forfatter Hans Olav Lahlum påpeker i boken – Torp måtte alltid stå i skyggen av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen. Men han var der. Og vervene skjøttet han på en utmerket måte. Men hvem var så denne mannen som virket å være fornøyd med å stå i skyggen av de to? Skal man ha en innvending mot beretningen om Torps liv, er det at man ikke helt klarer å finne grunnene til at han villig lot seg diktere til å ta verv og posisjoner som Tranmæl, Gerhardsen og andre i Ap-direksjonen ikke ville ha eller tildelte han. Men det har nok heller aldri vært forfatterens intensjon med boken. For boken om Torp er en sterk dokumentasjon av det politiske liv som østfoldingen levde. En skal huske på at biografen på mange måter har startet på bar bakke. For det er vanligvis få spor finne etter en arbeidersønn som fødtes inn i datidens arbeidersamfunn, der arbeid, arbeid og atter arbeid var oppskriften for hvordan man skulle overleve.

Samtidig klarer Lahlum i sitt verk å gi en levende beskrivelse av hvordan det politiske engasjementet startet hos Torp og videre om hans sentrale posisjon i de stridigheter som red Arbeiderpartiet i årene etter oppgjøret med kommunismen og hvordan partiet manøvrerte seg i politiske uenigheter i de vanskelige 30-årene, førkrigstiden og etterkrigstiden.

27 år gammel ble altså Torp leder for Det norske Arbeiderparti. Vervet innehadde han i hele 22 år, fra 1923 til 1945. Han var statsråd i Forsvarsdepartementet, Sosialdepartementet, Forsyningsdepartementet og til slutt statsminister. Videre var han parlamentarisk leder for partiet og til slutt stortingspresident. De ulike manøvreringene som ble gjort i Ap, dokumenteres godt av Lahlum. Gjennom boken er Lahlum med på å gi Torp den plass i norsk politikk han fortjener. For sjøl om det var sterke personligheter i Arbeiderpartiet, er det ingen tvil om at det også måtte en sterk mann til for å partiet og dets menn i tømmene.

Det tjener også Lahlum til ære at han ikke skyr, slik andre biografier har gjort, unna kuppet som skjøv Torp til side som partiformann etter krigen. Einar Gerhardsen tok over partiet på en ureglementert måte, idet det var Torp som var valgt av landsmøtet. Noen hadde tydeligvis "snakket sammen". Hva som gjorde at Torp lot dette skje i all stillhet har mange prøvd å finne svar på. Kanskje var det muligheten for andre politiske verv som lokket. Men den gjennomgående beskjedne elektrikeren fra Sarpsborg hadde muligens andre beveggrunner. Seks år etter krigens slutt ble han altså statsminister, etter at Gerhardsen pekte på Torp. For i 1951 startet problemene for Torp, både politisk og personlig. Politisk var det mange stridsmål, samtidig som Torps helse gradvis ble svekket. Flere tiår i politikkens sentrum begynte å sette sine spor og fikk sitt endelikt ved Torps plutselige død 1. mai i 1958.

Lahlums bok vil bli stående som et ruvende verk, ikke bare om Torp, men også en sterk dokumentasjon på Norges politiske historie fra århundreskiftet og de neste tiårene. For de av oss som er interessert i politisk historie er den et must. For dem som vil vite mer om hvordan Arbeiderpartiet formet sin politikk i medgang og motbør gir boken et utfyllende bilde.

Artikkeltags