Terningkast 4: GUNNAR KOPPERUD: Hviske i mørket

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Gyldendal forlag

DEL

For den som er ute etter behagelig, avslappende lesning, må jeg få si det med det samme: Skygg unna Gunnar Kopperuds siste roman Hviske i mørket. Dette er en sjelden deprimerende og dyster fortelling om den norske teologiske studenten Christian Werle som i 1770 blir sendt til Vest-Afrika for å døpe slaver før de blir skipet over Vestindia. (Jo da, vår nasjonalhelt Tordenskjold tjenestegjorde på slike dansknorske slaveskip).

Unge Werle, hvis far nettopp har gått konkurs med all den sosiale elendighet, fattigdom og familieoppløsning som følger i kjølvannet, blir «reddet» av biskopen. Han skal få sin nådetid og kanskje sitt prestekall ved å berge sorte slaver for Kristus. Ikke sant, utmerket historisk bakgrunn for en bok med alle de linjer man kan trekke til dagens skjevstilte globale økonomi. Slavebasert samfunnsøkonomi gir økonomiske mirakler. Skitne penger forvandles til kultur, veldedighet, universiteter og lutter, forfinet velstand for overklassen i kongeriket Danmark. Man har sine kniplingslommetørklær og luktevannsflasker i sølv for å slippe stanken fra den arbeidende kapital. For dette vil man helst ikke vite noe om.

Men unge Werle slipper ikke unna. Han vasser i land, merkelig sårbar og alene på et fremmed kontinent. Så sitter den naive leser og forventer at vår unge helt a) vil forandre dette umenneskelige systemet innenfra, eller b) bli betatt av naturfolkenes uskyld og gå over til å leve i en paradistilstand.

Men ingenting av dette skjer. I Kopperuds regi møtes ondskap fra to kulturer, rettere sagt to degenererte åtselkulturer der man lever av hverandres elendighet. I en marerittliknende kafkask verden der de store beslutninger tas ansiktsløst på et fjernt nivå, dras hovedpersonen motstandsløst inn i en tilværelse der selvoppholdsdriften overskygger alt annet.

Forfatteren maler med bred pensel. Her er vold, tortur, incest, avansert sex og utspekulerte henrettelsesmetoder så det holder. Det hoppes fram og tilbake i tid, og i en slags magisk realisme bryter han naturlover for å konfrontere oss med utrolige situasjoner og møter. For denne leser syntes dette å gå på bekostning av klarheten og framdriften i fortellingen. Logikken følger ikke alltid med når hovedpersonen i en situasjon blir grusomt og nådeløst torturert, for så på de neste sider gjenoppstå med autoritet som myndig dommer, skolebygger og velgjører.

Hvem som kjemper mot hvem, får man aldri vite. Kanskje er Kopperuds budskap til syvende sist at man først og fremst kjemper mot de mørke sidene i sitt eget sinn.

Dette var dyster, men på sitt sett også fascinerende lesning. Pessimismen og mare­ritt­scenene lever i en lenge etter en har lagt fra seg boka. Men bare for å ha det klinkende klart, Gunnar Kopperuds roman Hviske i mørket egner seg dårlig som innsovningsbok på nattbordet.

Artikkeltags