Hadde Gert Nygårdshaug fått forløst sin store litterære idé om å avsløre kristendommens løgner og historieforfalskning før tusenårsskiftet – ja, da var kanskje forfatteren og boka blitt en verdensomspennende sensasjon. Men nå, i kjølvannet av Da Vinci-koden og alle etterlikninger, og ikke minst en generell avkristning og trosskepsis i vår del av verden, da virker Nygårdshaugs siste bok, Fortellernes marked, håpløst utdatert.

At Nygårdshaug har sterke og vel underbygde politiske meninger vet vi fra tidligere bøker. Denne gang bruker han sitt sterke engasjement til å dokumentere i romans form at kristendommen er bygd på historieforfalskning, korrupsjon og maktmisbruk. For troende kan det kanskje virke skremmende og farlig nok, men for det store flertall av en religiøst likegyldig vestlig sivilisasjon, virker problemstillingen fullstendig overflødig. Trenger vi gamle, hemmelige dokumenter på å bevise at Jesus ikke sto opp fra de døde, at det aldri var noen jomfrufødsel eller at han levde i ekteskapelig samliv med Maria Magdalena, liksom?

Slik sett virker det som om spenningsforfatteren Gert Nygårdshaug denne gang har latt all dramatikk fare for å la sine to nye romanfigurer Okerjord og Rodin på intellektuelt vis resonnere seg fram til kristendommens undergang. De to, den pensjonerte og lett koleriske dyrlegen Okerjord med hang til naturvitenskap og miljøkrise-registrering og stedets sprenglærde bibliotekar med spennende stamtavle, blir utfordret av en tidligere romanfigur, den frafalne presten Gotvin til å avsløre og dokumentere kristendommens grunnleggende falskhet.

Sammen funderer de over til sammen åtte kryptiske brev fra den mystiske presten som farer over store deler av Europa og Midtøsten for å sanke inn bakgrunnsinformasjon. Der spises og drikkes, rystes på hoder og diskuteres, og en gang iblant tar våre romanhelter seg tid til en oppfriskende fisketur, et slag kort på puben, en bygderevy eller ganske enkelt oppvarte stedets svært så vakre og oppegående bygdejenter. Det hele foregår i et lett kamuflert Tynset, med kjempesparken som kjenningstegn.

Men skal vi tro forfatteren har dette gamle bygdesamfunnet (hans egen hjembygd) fått betydelige tilleggskvaliteter etter Aukrusts tid. Her mangler verken gourmetrestauranter, bygdeoriginaler med astrofysikkunnskaper eller eventyrlystne damer med badestamp. Dette er absolutt sjarmerende, og vel også en oppgradering og oppvurdering av bygdelivets gleder.

Likevel, for denne anmelder blir Gert Nygårdshaugs nye bok en nedtur. I all sin velkjente og grundige research, i all sin nysgjerrighet og intensitet i et interessant emne, lar forfatteren denne gang spenningen og det pulsjagende drivet i handlingen ligge. Dette blir stillestående og langdrygt. Med all sin snakkesalige nysgjerrighet har ikke våre to nye romanfigurer kapasitet til å erstatte Nygårdshaugs store leserhelt Fredric Drum eller noen av hans senere romanhelter.

Mye kan tyde på at denne romanen er et forsøk fra Nygårdshaug på å skifte sjanger. Kan hende han føler trang til å utforske andre sider av sitt store fortellertalent enn bare i spenningsromanens form. Som trofast Nygårdshaug-leser gjennom mange år, venter jeg og sikkert mange med meg, spent på hvilken retning hans forfatterskap nå vil ta. Uinteressant kan det i alle fall aldri bli.