Terningkast 4: GERD LIV VALLA/STIAN BROMARK: Prosessen

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

dokumentar Cappelens Forlag

DEL

«She was dead, but she wouldn't lie down». Det føles riktig å starte denne bokanmeldelsen med en liten omskriving av Otto Nielsens kjente vise. Ikke for å binde an til nynazisme, slik han gjorde, men for å gjøre en forsøksvis beskrivelse av fenomenet Gerd-Liv Valla.

Så sent som i fjor var hun Norges mektigste kvinne, som så det som sin soleklare rett å instruere landets statsminister i viktige politiske avgjørelser. I løpet av årets fire første måneder falt hun fra maktens tinder, ble offentlig æreskjelt og måtte gå fra sin kongressvalgte lederposisjon i vanære. Sjelden har en offentlig person så enstemmig blitt fradømt all ære av en uvanlig engasjert opinion. Det eneste som kunne ha demt opp for den unisone fordømmelsen av hennes personlige egenskaper som leder og medsøster, var en ydmyk beklagelse og selvkritikk over den måten hun hadde behandlet personalsaken med sin underordnede direktør Ingunn Yssen.

Som vi alle vet, beklagelsen kom aldri. I beste kjerringa-mot-strømmen-stil er hun på bokmarkedet i høst med en brannfakkel av en bok. Opprørsk, selvbevisst og uten fnugg av beklagelse, forteller hun sin versjon av hvorfor makten glapp. Det er Vallas sannhet som skal fram, og den skal verken pyntes på, skrives om eller sminkes vakker. Det er en grim historie om maktkamp vi får servert, og selv for en gammel Valla-fan må det innrømmes at hun tegner ikke noe spesielt vakkert bilde av seg selv. Dette er uredigerte utbrudd mot alle som kunne true hennes posisjon som leder.

Men det som gjør boka leseverdig og hever den opp som et viktig samfunnsdokument, er nettopp dette intense, partiske engasjementet. Hun slår dørene opp til maktens korridorer, og viser oss noe av maktens sanne vesen. Spillet avsløres, intrigene kommer fram i dagen og de menneskelige svakheter, både hos henne selv og hennes motstandere, klarlegges.

Kan det føre til politikerforakt, slik stortingspresident Jagland er så redd for? Selvfølgelig kan det det, men boka bidrar også til å gi et mer realistisk bilde av de store beslutningsprosesser som tas på samfunnets vegne. En såpass avslørende bok som Vallas gir all mulig grunn til å bygge ytterligere ut demokratiske kontrollfunksjoner i vårt styresystem. Også politikere er mennesker med alle de svakheter det innebærer.

Men det som virkelig griper, er den underliggende fortellingen om hva en mediahets av slike dimensjoner kan gjøre med et menneske. Som en ikke fullt reflektert undertekst ligger den der og forteller hvordan mistenksomheten, trangen til isolasjon, frykten for falskhet og baksnakkelse og mistro til gamle venner etter hvert kommer til å prege hennes liv. Det gjør at tragedien Valla skrus enda et hakk opp, noe som i sin tur kan vanskeliggjøre politiske forsoningsbestrebelser.

Vallas harde utfall mot Fougner-utvalget kan være lett å forstå. Den domstols-liknende høringen med bruk av anonyme vitner, likner i ettertid mer på en panikkartet aksjon fra LOs side enn en reell gjennomgang av et ytterst delikat og spesielt sakskompleks. Det har Valla da også i ettertid fått støtte for i forskjellige leire.

Hadde vi egentlig bruk for dette raseripregede forsvarsskriftet fra Valla nå? Ja, jeg tror faktisk det. Rent bortsett fra at Cappelen her skamløst benytter seg av mediestormens etterdønninger for å tjene penger, og derved gir blaffen i nødvendig konsulentbistand og innstramninger, gir boken en påkrevet balanse i en offentlig debattstorm som i noen vintermåneder gikk så helt av skaftet. Så kunne vi kanskje i ettertankens stille ro også ta inn over oss at LO-ledere pr. definisjon aldri har vært noen pusekatter. Vinterens maktkamp i LO ble med VGs hjelp regissert til et bitchy kvinneslagsmål. Det gjorde mediafaktoren ekstra høy, og kanskje også vår kritiske sans ekstra lav.

Artikkeltags