Terningkast 3: GEIR STIAN ORSTEN ULSTEIN: Piggtrådroser

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Gyldendal

DEL

Reinsvollingen Geir Stian Orsten Ulsteins bestefar var blant de norske studentene som tilbrakte år i tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Bestefaren skrev selv bokmanus om opplevelsene, men disse har aldri blitt publisert. Notatene kom imidlertid til uvurderlig hjelp for det litterært ambisiøse barnebarnet da han så potensialet i farfarens historie.

Torvald Ulstein var legestudent og ble politisk fange fordi han åpent innrømmet at han var engelskvennlig. De norske studentene hadde en beskyttende hånd fra Berlin over seg gjennom tiden i konsentrasjonsleirene, men som boken inderlig påpeker kom ingen sjelelig uskadd fra leirene. Som historiestudent har forfatteren meninger om hvordan ettertiden behandler og bearbeider fakta, og problematiserer dette ytterligere gjennom gjentatte påpekninger om hvordan den enkeltes hukommelse blir selektiv når en med ettertidens briller gjenforteller det opplevde.

-Man setter det ned på papiret, selv om man vet det ikke er sant. Det var ikke sant, men er likevel det, fordi man har gjentatt det mange nok ganger. Slik skrives historien-, kommenterer Ulstein.

Der historiebøkene er rensket for føleri, er Ulstein på sitt beste når han beskriver de talløse grusomheter fra konsentrasjonsleirene i originale enkle former. Det blir levende, gripende og viktig. Et bilde en har helt klart for seg etter denne boka, er onsdagen -bøddelen fra Lublin-, Anton Thumann, fylte hundre meter lange, to meter dype og to meter brede massegraver med nakne jøder som haltet i kø for å møte sin ufattelige skjebne, mens Zarah Leander forsøkte å overdøve skuddsalvene over høyttalerne.

Det er definitivt ikke upløyd mark å gi seg ut i markedet for krigsberetninger, og dertil hevde seg i en bokhøst med flere nye interessante bøker fra kjente aktører. Piggtrådroser har muligens druknet litt i mengden. Boka har ved første gjennomlesing merkbare startvansker. Oppbyggingen av fortellingen er langt i overkant utfordrende, og det går en tid før leseren kommer inn i historien – i alle fall den historien som har hovedfokus. Noe mer kronologi hadde vært å foretrekke i fasen der en skal fange de travle lesernes fulle oppmerksomhet. Det synes som det er så mange historier og skjebner å velge mellom i materialet, at det blir en vanskelig balansegang å få utvalget til å henge sammen. Gjennom utvelgelsen får Ulstein imidlertid fint fram betydningen av samhold og mot, han beskriver det forræderiske ved overlevelsesinstinktet og selvsagt er hele boka en kraftig påminnelse om konsentrasjonsleirenes grusomheter.

Piggtrådroser er en svært ambisiøs romandebut av en nådeløst ærlig historieforteller med et særlig elegant språk. Denne gang ga historien seg selv. Det blir spennende å se hva Ulstein kan smi sammen når han står helt fritt til å skape sin neste historie.

Artikkeltags