FREDRIK SKAGEN: God natt elskede

Artikkelen er over 12 år gammel

Cappelen

DEL

Så var han ikke bortpensjonert likevel, og tusen takk for det. 71 år gamle selvpensjonerte Fredrik Skagen overrasker med ny krimbok og ny kriminell antihelt fem år etter siste, definitivt siste krimbok. Men ingenting er sikkert i kriminallitteraturens verden, og her har altså nestoren, for ikke å si mesteren blant norske krimforfattere, gjenoppstått med den rufsete pianostemmeren og jazzpianisten Terje Lyngmo som ny sterk romanfigur.

Slett ikke utenkelig at vi kan få følge ham også i senere bøker. Lyngmo er en helt plausibel, vanlig type på vei til å bli gammel med den litt leie, men akk så normale følelsen om at han kanskje ikke har fått utrettet stort i livet.

Slik er det Skagen fester grepet. Gjenkjennelse, normalitet og dagligdags konformitet preger de første sidene, helt til pianostemmeren, i desperasjon kanskje, følger innskytelsen å stjele et flunkende nytt videokamera fra en ulåst bil. På skagensk vis bygges delene i komplottet opp bit for bit. Miljøet utvider seg, vi blir kjent med eks-kjæresten med hang til kvalitetsting i hverdagen, vi følger pianostemmeren på jobb inn i det ypperste av gammel Trondhjems-adel. Kontraster, savn og følelsen av urettferdighet gir drømmene om suksess næring. Pianostemmeren vil bli berømt filmregissør og filmer i vei med sitt stjålne kamera. Men hva er det han har fanget inn i nabohuset? En mann som løfter opp en død kvinne fra et badekar og ruller henne inn i et teppe? Terje Lyngmo føler han har trukket livets store vinnerlodd. Nå har han fått midlene til å styre over sitt eget liv. Og hva mer er, takket være kameraet har han fått makt til å kontrollere en morder.

Skagen ville ikke ha vært Skagen om ikke også morderen, den suksessrike eiendomsmekleren Per Raglo trer fram i all sin gjenkjennelige alminnelighet. Og slik utvikler den psykologiske mannjevningen mellom morder og utpresser seg, to ganske vanlige menn som ved tilsynelatende tilfeldigheter er tiltet ut av sin vante samfunnssituasjon. Eller er det ikke så tilfeldig likevel? Det er lavmælt, men høydramatisk spenning som bygges opp på en bakgrunn av autentiske Trondheims-miljøer. Tonen er saklig, nøktern, men med denne dirrende uroen som Skagen er slik en mester i. Vi skal ikke røpe slutten, det er da tross alt en spenningsroman, bare forundres en smule? Hva er det Skagen har i ermet her? Har han allerede lagt malen til en ny bok? La oss håpe det. Pianostemmeren har to i seg il å bli en ny antihelt à la Morten Martens. Og alvorlig talt, Fredrik Skagen - 71 år er da ingen alder.

Anne Hoff Backe

Artikkeltags