Terningkast 4: ERLEND LOE: Muleum

Av
Artikkelen er over 2012 år gammel

Cappelen

DEL

18 år gamle Julie vil dø. Hun har et stort hus på vestkanten, masse penger, utseende og intelligens. Men all energien hennes går med på å planlegge og gjennomføre selvmordsforsøk. Etter at advokatpappaen, innredningsmammaen og juristbroren styrtet i et fly over Afrika, klarer ikke Julie å finne noen mening i å leve. Selv om psykologen Geir, venninnen Constance, slektningene og flisleggeren Krzysztof prøver å hjelpe Julie, vil hun bare ikke mer.

Erlend Loe fører Julies dagbok i pennen. Det er første gang han har en kvinnelig hovedperson, og det lykkes han for så vidt bra med. Litt verre er det kanskje å lage en overbevisende attenåring. Tidvis framstår Julie som svært så klok, og på slutten av boka har hun vokst flere tiår i mental alder.

Loe skriver nærmest selvsagt morsomt. Dette er en svært annerledes bok om død og selvmord, det er friskt og godt. Julie sørger uten å miste stilen eller humoren, hun får jobbtilbud i bladet «Selvmorderen», hun prøver å dø i flyulykke, hun prøver å bli smittet av fugleinfluensa, hun oppsøker farer og koreanske OL-mestre.

Boka er både underholdende og klok, og den har godt driv helt til det nærmer seg den siste kvarte delen av boka. Julie oppholder seg i Spania, i Playa del Inglés (hvis du leser denne boka vil stedet alltid komme til å minne deg om en kroppsdel) med venninnen og psykologen. Her prøver hun hardt å spille normal og glad før hun setter inn det siste støtet mot seg selv. Her begynner både handling og setninger å gjenta seg selv, og boka stopper litt opp før den slutter opptil flere ganger. Slutten er både vakker og platt, forutsigbar og overraskende. Er den ironisk eller alvorlig?

Erlend Loe viser at det ikke trenger å være kjedelig å lese om alvorlige emner. Boka er sterkt eksistensialistisk, men uten å tynge leseren ned.

Artikkeltags