Enrique Moriels roman om Barcelona gjennom århundrene prøver å spinne videre på effekten av enorme boksuksesser som Havets katedral av Ildefonso Falcones og Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón, bøker der den katalonske byen Barcelona sto sentralt, historisk og kulturelt. Men Byen uten tid når ikke disse verkene til knærne engang, og er slik jeg opplever det et blodløst forsøk på å skape en ny Barcelona-suksess, men uten hell.

Hovedpersonen er en vampyr og kan ikke dø, derfor følger vi ham gjennom flere århundre i et Barcelona under stadig endring. Vampyren er ikke direkte ond, han bare eksisterer og suger blod ut av ofre enten av barmhjertighet eller for å skjule sin egen eksistens. Vi følger hans tanker og observasjoner rundt tida, historien og byens store forandringer, der nye bydeler vokser opp over gamle kvartaler. Ingen tvil om at forfatteren kjenner Barcelona godt og har ønsket å trekke inn mye historie om denne spennende byen, vi er til og med innom Gaudis katedral La Sagrada Familia, der vampyren får lov til å bo mens de evige arbeidene pågår, av Gaudi selv.

Historien veksler mellom fortid og nåtid. I nåtida er et mystisk drap, der en velansett borger blir funnet uten en dråpe blod igjen i kroppen, den røde tråden. Den unge advokaten Martas jakt i gamle arkiver og i sin egen familiehistorie flettes inn i dramaet, men vi blir likevel ikke kjent med henne. I fortida følger vi vampyrens evige, flakkende liv fra barndom til han er «ferdig utvokst», cirka 30 år gammel. Siden han ikke kan bli eldre og ansiktstrekkene ikke forandres, må han stadig forsvinne og stadig finne nye identiteter slik blir boka veldig hoppende, og vi mangler en hovedperson vi kan identifisere oss med og leve oss inn i. I stedet får vi grundige beskrivelser av fortidens tortur- og henrettelsesmetoder. Det er blodig, men som bok blir Byen uten tid kjedelig og merkelig blodløs like blodløs som likene vampyren etterlater seg.