Er det mulig å skrive ei bok om planetene i solsystemet uten å vise så mye som ett eneste bilde av en eneste liten måne? Og så tro at folk vil lese den?

Joda, det er mulig. Denne boka tar for seg våre nærmeste følgesvenner i rommet på en helt annen måte enn tradisjonelle astronomibøker gjør. Dessuten vet jo alle uansett hvordan Månen og de største planetene ser ut når man betrakter dem fra Jorden. Dette er boka som også forteller oss noe av det astronomene ikke er så opptatt av.

Planetene er ikke bare kuler av varierende størrelse og konsistens som beveger seg rundt vår felles stjerne. De har, i likhet med fiksstjerner og kometer, fascinert mennesket til alle tider, blitt studert med det man hadde for hånden av utstyr, skapt myter, blitt brukt til å forutsi hendelser, spå om framtidsutsikter, vært motiv for kunstnere og de senere årene også hatt besøk fra tredje klode utenfor sola. Langsomt er en del av deres hemmeligheter blitt avslørt, men det er mye igjen.

Det vi vet om planetene, skylder vi alle oppdagerne, de som iblant med fare for sitt liv trosset folkeopinionen og ikke minst kirken og sto på sitt. Langsomt gikk Jorden fra å bli betraktet som universets midtpunkt til å bli en i rekka av roterende kloder.

I alt mylderet av stort og smått som er verdt å vite om de nå åtte planetene, har forfatteren også gitt plass til kuriositeter. Hvor mange visste for eksempel at det på planeten Mars finnes en stein oppkalt etter Hundremeterskogens berømte honningelskende bjørn?

De som måtte kvie seg for å gå løs på astronomibøker med full vitenskaplig tyngde, har et lettlest men samtidig informativt alternativ her. Kanskje boka vekker eller stimulerer lysten til å gå inn i nærmere studier av det som lyser mot oss fra nattehimmelen