Terningkast 5: Chris Tvedt: Skjellig grunn til mistanke

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Cappelen Damm

DEL

De rolige beskrivelser er advokat og forfatter Chris Tvedts varemerke, slik vi kjenner det fra hans to tidligere bøker, Rimelig tvil og Fare for gjentakelse.

I Skjellig grunn til mistanke er det faktisk i roligste laget, før de enkelte hendelser krysser hverandre. Da stiger temperaturen. Et opplagt selvmord er kanskje ikke så opplagt allikevel. Skjellig grunn til mistanke etterprøves.

Det er på veien inn i rettssalen denne anmelder liker å følge forfatteren, fordi jeg vet at vi ender i en godt beskrevet rettssak. Det er der Tvedt har sin styrke.

Helten, som verken er politimann eller etterforsker, men forsvarsadvokat, tar sine ”tenkepauser” og finner at noe ikke stemmer. Det er en lesers vidunderlige tilfredsstillelse når en sammen med helten tar et dypt sukk og tenker at gudskjelov! Der lå løsningen, en dato i mai. Jeg innrømmer gjerne at tv og radio gikk meg nesten hus forbi mens jeg leste disse 336 sidene. På skjermen hadde jeg sett siste episode av ”Predikanten”, særdeles grusom og meget spesiell. I Skjellig grunn til mistanke skånes en for torturscener. Her er ingen oppkonstruerte, spektakulære grusomheter som skyver grenser.

Mikael Brenne likner ikke så lite på den italienske krimforfatteren Donna Leons helt, Guido Brunetti, i lynne. Den gode moral holdes som en fane foran dem, de jobber rolig og sindig selv om Brenne ikke alltid klarer å styre sitt temperament. Det er svært til behov for søvn den karen har, men det heter seg jo at søvn er den beste medisin. Jeg minner Tvedt på at hans helt nok tok sovetabletter to ganger, ikke én gang som han bedyrer.

Samfunnskritikk ligger som basis i fortellingen. Chris Tvedt tegner et bilde av samfunnets støtter, rotne tvers igjennom, men sjarmerende, og det svir. Politikerfasaden revner, maktens grådige fingre gjør barn blodig urett. Pedofili og rusmisbruk er gjengangere og vår helt får med tre mord å gjøre.

Når endelig morderen er utpekt, og han befinner seg i tiltaleboksen, skjer det uforutsette ting, så brått og uventet at både dommer og vakter blir regelrett ”tatt på sengen”. Kun en snarrådig dame redder situasjonen. Maken har vi ikke lest!

Som i sine tidligere bøker er Chris Tvedt meget bra i rettssalen, men det tar sannelig tid før vi når dit.

Artikkeltags