Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5CHRIS TVEDT: Fare for gjentakelse

Rettssikkerhet

Artikkelen er over 14 år gammel

Spenningsroman DAMM

Vi skal være glad for at enkelte mennesker ikke slår seg til ro med rettsavgjørelser. Privatetterforskeren Tore Sandberg har kjørt atskillige mil. Mange netter har han pløyd gjennom saksdokumenter, mange ganger har han trodd han var nødt til å gi seg. Han gav seg ikke. Folk er blitt frikjent fordi Sandberg har gravd frem nytt stoff som avslørte det vi må kalle justismord. Det krever sin mann. Han er priset for det. Også lagmann Trygve Lange-Nielsen har fått pris for sitt arbeid for rettssikkerheten ved å gjenoppta saker og vinne frem.

Forsvarsadvokaten Mikael Brenne i Chris Tvedts spenningsroman, Fare for gjentakelse, er av samme ulla og slår seg ikke til ro med domsavsigelser. Han er dyktig, men vegrer seg mot å bli oppnevnt som forsvarer for en overgriper og morder. Etter en tid har han imidlertid sin første samtale med tiltalte som hans forsvarsadvokat.

Forfatteren, Chris Tvedt, er jurist og han har arbeidet som forsvarsadvokat, han kjenner rutinene, han vet hvor det kan skjære seg. På dette punktet i romanen blir det svært interessant for leseren Hva skjer mellom tiltalte og hans forsvarer? Hva snakker en forsvarsadvokat med tiltalte om? Kan han knipe tiltalte i løgn, stiller han seg på monstrets side? Det er ikke så uvanlig at forsvarsadvokater i spesielt grusomme saker får anonyme hatbrev. Det får også Brenne. Saken utvikler seg på bestialsk vis. Boktittelen, Fare for gjentakelse, faller på plass. I kapittel 24 (av 57 korte) viser forfatteren med all tydelighet at det var helt greit at han sluttet som forsvarsadvokat og gav seg skrivingen i vold. Her skildrer han politimannens forhør slik han mener det bør foregå:

I noen korte minutter hadde han skapt noe magisk i avhørsrommet, et øye i stormen der alt ble stille og der kontakten mellom avhører og avhørt var der, en nesten telepatisk kontakt som ekskluderte alt og alle rundt dem. Jeg tenkte at det var slike øyeblikk som skapte gjennombrudd i straffesaker, og at de færreste politifolk hadde evnen til å skape dem.

Denne anmelder synes forsvarsadvokaten (og etter hvert etterforskeren) Mikael Brenne ble utsatt for vel mye unødig grov vold mot slutten av boka. Enkelte sarte lesere advares hermed. Grusomme drap, lemlestelser og overgrep ser det ut til at forfattere nå mer og mer tar inn i sine bøker. Slike inntrykk, skikkelig litterært behandlet, har en fra før i litteraturen. Av og til har en grunn til å tro at det er god salgsvare, slik vi ser i voldsfilmer. Treffer en på en grense som ikke bør overskrides? Fins den? I denne boka synes jeg nok det er farlig nær en slik grense i detaljene i overgrepet, og en spør seg om det er nødvendig. Forfatteren Tvedt vil klare seg godt foruten. Skal tro om han ikke kan lage interessante tv-manus fra rettssaker.

I takt med opptrapping av råskapen i visse miljøer er det viktig at helten ikke lar kriminelle få ro. Gå etter dem, bruk gjerne litt frekkhet, slik Mikael Brenne gjør når han skremmer vettet av restauranteier Kluge. Det gjorde godt å lese. Verdt er det sikkert også å lese Tvedts debutbok, Rimelig tvil fra 2005. Der fins også Mikael Brenne.

Chris Tvedt skriver i etterordet til siste bok at han for spenningens skyld hopper direkte til lagmannsretten uten å gå om tingretten. Det er ham tilgitt.