Terningkast 4: BRET EASTON ELLIS: Imperial bedrooms

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Kagge forlag

DEL

Så har jeg fått lest en bok av forfatteren Bret Easton Ellis også. Jeg husker da American Psycho kom ut i 1991 og alt rabalderet den skapte, nå skjønner jeg hvorfor. Han skriver om et miljø og om mennesker jeg helst ikke vil vite noe om, det er rått, ubehagelig og til å bli kvalm av. Og er det god litteratur?

Språket er ikke noe å skryte av, handlingen er tynn og egentlig totalt uinteressant. Her er verken dybde eller noen oppfordring til refleksjon. Boka Imperial bedrooms slår bare fast at noen mennesker er så forstyrret i sin personlighet at de ikke er i stand til å føle med andre, eller bry seg om hvordan det går med andre enn dem selv. De er rike, de drikker, doper seg, ligger med hverandre og tar livet av hverandre. Boka er for øvrig en oppfølger av Under nullpunktet fra 25 år tilbake, med de samme karakterene, som nå er 4550 år.

Miljøet Easton Ellis beskriver er Holly­wood, det vil si C-laget der alle drømmer om å bli oppdaget og hva de får seg til å gjøre for å komme til topps. Hovedpersonen i handlingen er manusforfatteren Clay, som vender tilbake til Los Angeles etter noen måneder i New York.

Vi skjønner fort at Clay forbruker jenter, gutter og alkohol for sin egen tilfredsstillelse uten omtanke for andre. Etter hvert som det går nedover, doper og voldtar han «kjærestene» sine, mennesker som henger rundt ham i håp om å få bli med i den neste filmen han er med på å lage. Den unge Rain Turner er en slik «wannabe». Hun lar seg nedverdige på det groveste ikke bare av Clay, men av andre «venner» i miljøet også. Noen bare forsvinner, så dukker det opp hjemmelagde videoer på nettet der de er filmet mens de tortureres og voldtas på det mest bestialske før de drepes. Og slik fortsetter det.

Det skjer ingenting før etter 55 sider, forfatteren etablerer Clay og hans miljø med lange beskrivelser av hvilke veier han kjører for å komme på den og den klubben eller festen, av tanker, mareritt og angst. En rekke «ikke-dialoger» viser avstanden mellom menneskene i dette miljøet, det er så utstudert at det faktisk er imponerende, og det er det som gjør boka leseverdig, tross alt. Boka er et fenomen, snarere enn god litteratur.

Og langt der framme skinner stjernene på Hollywood Walk of Fame.

Artikkeltags