Det var med stor entusiasme jeg kastet meg over denne romanen. Handlingen er lagt til Argentina og fortelleren, den norske reporteren Lydia er på jakt etter sannheten om sin farfar. Den argentinske forfatteren Lidia Cardinale har utgitt en bestselgerroman, der hun påstår at nordmannen Bjorn Norli, Lydias farfar, var hennes morfar og kanskje viktigst av alt, han var en utnytter og overgriper. Disse påstandene skal Lydia forsøke å finne ut av og med sin farfars dagbok mellom hendene jakter hun sannheten. På sin vei gjennom Argentina møter hun et utall interessante mennesker mens hun skriver reportasjer, leser i dagboka og bekymrer seg voldsomt over datteren hjemme i Norge som lider av en mystisk fallesyke.

Romanen er spekket med spennende og lærerike anekdoter fra Argentinas spennende historie og nåtid. Romanen drives framover som en road movie, med stadig nye møter og mange overraskende opplevelser. Frosker, rana rex, er et gjennomgangstema. Lydia drømmer om frosker, ser frosker, lærer om frosker og fascineres av deres evne til å ha tilhold i to verdener, i vann og på land.

Språket i Rana Rex er saftig, fargerikt og lett å lese. Bestefarens dagboknotater fra den argentinske jungelen blandes med Lydias opplevelser på sin reise, og denne vekslingen fungerer godt. Jeg synes imidlertid farfarens notater rent språklig kunne vært gjort mer autentiske, det er ikke godt nok å putte inn noen blev og noget.

Nå som romanen er ferdiglest kan jeg ikke annet enn undre meg. Dette ble boka som fanget meg fra første side, for deretter å bli fylt med tullball og viderverdigheter på slutten. Lesbiske tilbøyeligheter på et sjuskete motellrom fungerte som unødvendig fyllstoff for meg, og ikke som et interessant element i romanen. Jeg vil ha svar, hvordan var det egentlig med denne felles bestefaren? Ble det barn av samværet med Bonita? Hva skjedde med Lydias argentinske musikervenn og ikke minst, var det med datteren som med frosken, det er fint mulig å fikse livet i to verdener.

Eva Kristenstuen