Terningkast 4: ÅSNE SEIERSTAD: Dokumentar: De krenkede

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Historier fra Tsjetsjenia 385 sider Cappelens Forlag

DEL

Åsne Seierstad er en av de mest spennende og uortodokse, og man kan vel trygt tilføye, mest uredde dokumentarforfattere vi har innen norsk litteratur i dag. Hun har valgt seg eventyrerens og førstehåndsvitnets rolle når hun samler stoff til sine bøker. Nysgjerrig, uredd og sikkert også uten de mer rasjonelle motforestillinger rutinerte pressekolleger ville hatt, våger hun seg ut i krigsarenaer og diktaturregimer for å bringe tilbake egne opplevelser og egne inntrykk fra områder der verdenspressen sjelden slipper til.

Hun gjorde det fra Kabul og Afghanistan, fra Saddam Husseins Irak og hun gjorde det fra Serbia. Nå er hun på bokmarkedet med dokumentaren De krenkede – Historier fra Tsjetsjenia, og hun bruker det samme grepet som i sine tidligere bøker. Nærheten til kildene, intimiteten, vennskapet og den åpenbare tillitvekkende tilnærmingen til sine kilder gir henne adgang til unike fortellinger og unikt stoff.

Men denne boken markerer likevel noe nytt. Der hun uten reservasjoner brukte det autentiske indre og private liv i en bokhandlerfamilie i Kabul som uautorisert ramme om sin politiske bestsellerhistorie fra Afghanistan, viser hun nå en ydmykhet og en respekt for sine kilder som kler bedre hennes skrivestil. Hun framstår som en mer moden og reflektert forfatter. Hun stiller spørsmålene og gir ikke de skråsikre svarene. Og ikke minst, mange av historiene er anonymisert av hensyn til kildene, og også lest opp og godkjent av dem som har våget å stå fram med egne navn

Historiene fra Tsjetsjenia er mektig stoff, kjent fra TV-reportasjer, nyhetsklipp og artikler. For de fleste av oss er de bare enda et ledd i den endeløse nyhetsrekken av krig og tragedier. Seierstad tar stoffet ned på mikronivå, blant de det gjelder. Ofrene, overgriperne, hevnere, profitørene – alle får de et ansikt og en historie. Hvor hun selv står, er ikke vanskelig å skjønne. Hun skriver med engasjement og lidenskapelig harme. Det er de krenkedes historier hun forteller, og sympatien ligger umiskjennelig på tsjetsjenernes side. Men boka blir likevel ikke bare et partsinnlegg. Hun gir seg også tid til å oppsøke den andre siden – de slemme for å vite mer om deres bakgrunn. Abdul som drepte sin søster for å bevare familiens ære, familiene til ungnazistene i Moskva og ikke minst marionette-presidenten Ramzan Kadyrov og hans voldspregede maktapparat. Den vi vel kommer til å huske best er likevel Engelen i Groznyi, hun som tar seg av alle disse ulykkelige barna som har fått barndom og oppvekst og håp ødelagt av krig og vold.

Åsne Seierstad har skapt sin egen litterære sjanger, en høyst personlig stil der hun veksler mellom ren dokumentar og en mer skjønnlitterær og fabulerende stil. Det kan være problematisk, og kan gå ut over troverdigheten i det hun skriver. Hun er heller ingen stor politisk analytiker som kan kaste lys over de store sammenhenger i konfliktene. Hennes uomtvistelige styrke er øyenvitneskildringene, og den bragden det er å bringe det ut til en verdensopinion.

Artikkeltags