Innerst i Isfjorden i Romsdalen fins en forfatter som gjøgler med ord. Kjærligheten til bøker, til forfattere, til det store utbytte en har av lesning ligger under Arnfinn Koleruds gjøgling med ord, metaforer og setninger. Plutselig blir språket rikere slik han turnerer det. Uventede sammensetninger, nye betydninger av dagligdagse vendinger sprer han gavmildt ut over boksidene.

Han våger å dra selveste Jonas Lie, forfatteren, ned fra pidestallen. I en kostelig scene, kapittel 26, skildrer han den uheldige kjøleskapseieren Eriksen i et nødvendig ærend hos norsklæreren tvers over gata. Norsklæreren har et ubendig behov for å vise at kanskje skulle ikke Jonas Lie stå blant de fire store i norsk litteratur, og han drar Lie ned i kjelleretasjen, for så å skryte ham opp igjen.

Dette skrivestykke av Kolerud plasserer ham blant de store humorister i norsk barne- og ungdomslitteratur. Det kreves litt innsats av leseren, men utbyttet er forunderlig og gledelig. Måtte Arnfinn Kolerud aldri gå tom for ideer og måtte riktig mange voksne lese boken. Han skriver et nynorsk som er fengende – og har sin vane tro noen spydigheter om østlendinger. Vi får tåle det.

Hva handler så boken om? Rett og slett forteller Kolerud om de to guttene i fremslengalderen som vi kjenner fra forrige bok, en som ikkje har gøymt seg no. Den fikk Kolerud Kritikerprisen og Nynorsk barnelitteraturpris for.

I sommerferien må guttene være hjemme, men den ene har fått et kamera med zoom. Det kan brukes til så mangt, til pengeutpressing kanskje? De to får store samvittighetskvaler, og humoristen Kolerud stiller med et eldorado av opptrinn.

Hvordan karen som ville bli kvitt kjøleskapet sitt og blir utsatt for utpressing, klarer å få utpresseren i en vel så kinkig situasjon, står til troende. Form og innhold går sammen i lykkelig forening hos Arnfinn Kolerud.