Terningkast 4: ARNALDUR INDRIDASON: Vinterbyen

Arnaldur Indridason: Vinterbyen

Arnaldur Indridason: Vinterbyen

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Cappelen Oversatt av Silje Beite Løken

DEL

En niårig gutt blir funnet død, med stikkskader. Han har ranselen på ryggen og er frosset fast i bakken i sitt eget blod, like utenfor blokka der han bodde med sin thailandske mor og bror. Et annet sted i Reykjavik bor guttens islandske far, som har vendt ryggen til etter skilsmissen.

Erlendur Sveinsson og hans team etterforsker mordet og basker med å finne svar på hva mellom himmel og jord som kan få noen til å drepe en niåring på vei hjem fra skolen. Samtidig forsvinner avdødes eldre bror, og moren ønsker ikke fullt ut å samarbeide med politiet. Avhør og hendelser leder etterforskerne til å se på rasistiske motiver. Både en lærer og flere elever ved skolen har på forskjellig vis gitt uttrykk for fordommer mot innvandrere. Samtidig får politiet opplysninger som tyder på at en gammel pedofil har etablert seg i nabolaget. En kvinne har vært mystisk forsvunnet i flere uker. Den dreptes mor har en hemmelig islandsk venn. Og Sveinsson begynner å motta mystiske oppringninger på sin mobiltelefon.

Vinterbyen er Indridasons femte bok om Sveinsson. I og for seg en interessant figur, som gjennom parallelle historier fra fortiden viser seg å ha en lang og komplisert forhistorie. Denne gang er han på talefot med begge sine barn, som synes å være på vei ut av sine rusmisbruk.

Indridason forteller en lavmælt historie med et presist språk som verken tar leseren opp til store høyder eller ned i dype daler. Det er fint lite dramatikk og spektakulære scener, utover de islandske kulissene. Denne leser følte ikke spenningen sitre mellom sidene. På den annen side er det velkomment med jordnær krim som ikke utgir seg for å være annet.

Historien rundt drapet er vond og vanskelig nok, og alvoret riktig understrekes av den uforsonlige islandske vinteren. En vinter som har tatt mange liv, og har fått skylden for mange forsvinningsgåter. Alt er troverdig. Det er eksotiske forhold og innvandreres kår og mottakelse i ethvert samfunn er selvsagt et aktuelt hovedtema.

Men historien som helhet føles i overkant langsom. Sveinsson og hans team lar det henge løse tråder i luften. Relevante oppfølgingsspørsmål blir utsatt og tilsynelatende umotivert uvilje blant avhørte blir ikke fulgt opp.

Litt mer driv og temperament hadde satt en spiss på det hele.

Artikkeltags