Einstøingen Erlendur Sveinsson, som vi kjenner fra de drivende gode Myren, Gravstille og Røsten, får en ny sak i fanget når det dukker opp et skjelett på bunnen av en tørrlagt innsjø på Island. Skjelettet har hull i hodet og er bundet fast til en russisk kortbølgesender. Erlendur, som har en spesiell interesse for gamle forsvinningssaker, begynner møysommelig å nøste opp i hva som kan ha skjedd.

Etterforskningen føres tilbake til 1970-tallet, og blant de savnede fra det aktuelle tidsrommet finnes en selger av landbruksmaskiner. Han hentet aldri kjæresten sin som avtalt og det ble antatt at han tok selvmord, selv om lite egentlig tydet på det. Det eiendommelige var at det ikke fantes noe bilde av ham, han hadde ingen familie, og det fantes ikke noe førerkort registrert på navnet hans, Leopold. Erlendur vender på alle steiner, og finner Leopolds bil, en gammel Ford Falcon. Er det mulig at det fremdeles kan finnes noen spor i den?

Parallelt med opprullingen får vi fortellingen om Tómas, en rødglødende islandsk sosialist som blir sendt til Tyskland for å studere og møter sitt livs kjærlighet, Ilona fra Ungarn. Men de to studentene møter et system gjennomsyret av gjensidig kontroll, og oppdager at de ikke kan stole på hvem som helst.

Styrken i Indriðasons bok ligger ikke i spenningen, men i etterforskeren Erlendurs personlighet og nitide arbeid for å finne fram til sannheten. Erlendur sliter stadig med forholdet til barna sine, den narkomane Eva Lind og sønnen Sindri Snær. Også de andre etterforskerne har sitt: Sigurður Óli prøver å få barn med sin Bergþora, og Elinborg utgir kokebok.

Vi møter svært ulike miljøer og personligheter, Indriðason skildrer dem alle stilsikkert og nært. Han har en egen evne til å holde opp det såre og vonde i oss og for oss.