Terningkast 3: ANNE METTE SANNES: Herr Glødegaard og den store meteorittjakten

ok

ok

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Aller

DEL

Sommeren 2006 falt det ned flere meteoritter på norsk jord, blant annet i skogene i Østfold. En kar fikk til og med en meteoritt i hagen like ved der han satt på utedoen sin. Astronom Knut Jørgen Røed Ødegaard og hans kjære Anne Mette Sannes og deres datter Aurora deltok i letingen etter meteoritter, og de fant, de fant.

Det er Anne Mette Sannes som har skrevet historien om meteorittjakten sommeren 2006. Hun har lagt inn mange nye elementer i historien slik at dette blir en blanding av virkelighet og fiksjon. Blant annet kom det en rev fra Andromedagalaksen for å lete etter meteoritter, en selvlysende rev ved navn Orbit som sammen med den jordiske reven Revita prøver å finne meteorittene før herr Grønn Glødegaard og hans medhjelpere...

Grønn Glødegaard er ustoppelig i sin jakt, og lar seg ikke skremme av verken selvlysende rever eller sinte elger – eller romskip fra Andromedagalaksen.

Ideen virker å ha kommet fra Sannes/Røed Ødegaards egne opplevelser, men det skal litt mer til for å lage en god historie som skal fenge både små og store lesere. Den voldsomme entusiasmen og gleden over å oppdage nye ting, over å finne meteoritter fra verdensrommet og observere solformørkelser og andre spennende hendelser ute i verdensrommet, er til stede i fullt monn i boka. Men det smitter ikke helt over på leseren, dessverre, for boka blir en blanding av sterk, personlig interesse for fenomenet og et forsøk på å lage en morsom historie for barn. Det lykkes bare delvis, for språket skaper en barriere i det det blir litt for entusiastisk og litt for muntlig. Ting kan tyde på at dette har gått fort, for eksempel omtales Grønn Glødegaard nesten konsekvent som fyren. Variasjon må til for å skape et godt språk.

Samtidig er boka en innføring i hva meteoritter er for noe og hvor de kommer fra. Men sammenblandingen av historiske hendelser, familien Sannes og Røed Ødegaard og den oppdiktede historien gjør denne boka til en ujevn, litt merkelig blanding som ikke helt når målgruppen. Verken små eller store lar seg fascinere ut over det gjennomsnittlige, til tross for flotte tegninger av Herbjørn Skogstad.

Artikkeltags