Terningkast 5: ANNA POLITKOVSKAJA- Mitt russiske testamente

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Cappelen

DEL

Det er gått nøyaktig ett år siden Anna Politkovskaja ble skutt i oppgangen til sin egen leilighet i Moskva. Hun sjokkerte en hel verden da hun i 2005 kom med «Putins Russland». Det var en grusom beretning om hvordan Russland var i ferd med å utvikle seg som nasjon – under ledelse av en mann som ville ta alle midler i bruk for å nå sine mål. Da boken kom skrev VGs anmelder Kåre Bulie at «dersom det dystre bildet hun tegner av Putins Russland er dekkende, er hun i fare.» Så skulle det altså ikke gå så lang tid før hun var tatt av dage. I 2006 var Politkovskaja en av 155 journalister som ble drept på jobb. For det er i sannhet det dette dypest sett dreier seg om. Å kunne drive en kritisk, undersøkende journalistikk – uten å risikere livet eller ha en statsleders bødler hengende etter seg.

Spekulasjonene, konspirasjonsteoriene og andre teser har vært framme omkring hvem som stod bak drapet på den fryktløse journalisten. Var det Russlands president som fikk utført mordet? Eller var hun et tilfeldig offer? Vel, denne anmelder har ingen svar. Men jeg sitter igjen med et bestemt inntrykk av at dersom forholdene er så tragiske som «Mitt russiske testamente» beretter, må vi være på vakt. For det er ingen tvil om at hun skaffet seg mektige fiender. Hennes primære mål var å sikre at ytringsfriheten ble ivaretatt. Hun var den fremste opponenten til Putins krigføring mot Tsjetsjenia og hun førte en sterk opposisjonslinje i forhold til presidentens gjøren og laden. For oss journalister her hjemme, som er vant til å kunne skrive kritiske artikler uten å risikere livet, er boken en kraftig vekker.

Nå skal det sies at boken krever nok noe mer forkunnskaper om russisk historie enn hva «Putins Russland» krevde. Men det er en betegnende at også vi her hjemme rammes av Russlands direktiver hva ytringsfrihet angår. For det er ingen selvfølge at journalister får visum til landet. Og så lenge internasjonale journalister uteblir, er det også lettere å ture fram som man sjøl ønsker. Anna Politkovskaja sa: «Jeg har mange ganger spurt meg selv hvorfor jeg gjør dette, men det er min plikt. Selv når jeg skriver sannheten, er det mange som ikke tror meg, men hvis jeg klarer å overbevise ti personer – så har jeg gjort jobben min.» Boken, som beskriver soldater ødelagt av krig, Beslan-tragediens ofre og familier som har sett sine familiemedlemmer forsvinne, er et vitnesbyrd som bare en mann kan gjøre noe med. Politkovskajas siste bok bør ikke forbli den siste kritiske røst mot èn mektig mann. Men vil de tòre noe nå? Ja, må svaret være. Ytringsfrihetens pris kan aldri bli for høy.

Artikkeltags