Det kan sikkert føles som et åk for etablerte artister alltid å måtte levere noe nytt i tråd med publikums forventninger, det vil stort sett si noe av akkurat samme type som før. Det er vel noe av grunnen til at de noen ganger lager såkalte sideprosjekter, der de kan prøve seg i helt nye landskaper, uten å besudle sitt gode navn og rykte. Slik Pink nå har gjort med konstellasjonen You+Me.

Få andre har vel som Pink definert den moderne listerocken, som vi ville kalt det på 70-tallet, altså heftig rock i form av «kommersielle» hitsingler og radiotravere. Med et uhyre distinkt uttrykk og en fabelaktig evne til å sjonglere med knallsterke melodier, er hun blitt en sånn vi aldri får nok av. Prosjektet You+Me dreier seg imidlertid om noe nokså annerledes. Her har hun slått seg sammen med Dallas Green til en duo som med relativt sparsommelige virkemidler fremfører pene og rolige låter. For å underbygge kontrasten til sitt vanlige virke har hun også tatt i bruk jentenavnet sitt, Alecia Moore.

PÅ Noen av låtene, som Capsized, Love Gone Wrong og Unbeliever, kan vi nok fornemme noe av den «vanlige» Pink i melodiene og låtstrukturene, med absolutt tøffe tilløp og dragninger, før ting igjen roes ned. Dette blir også for meg platens beste spor, og det ville vel ikke forundre meg om de senere også dukker opp i mer oppspritede versjoner under Pink-merkevaren.

Som helhet føler jeg at Rose Ave., som albumet heter, blir for ensformig og langtekkelig i sin akustiske tilnærming. Det burde en erfaren musikkskaper som Pink oppfatte, og det har hun trolig også gjort. Til og med de to stemmene fremtrer jo faktisk ganske like. Men så dreier det seg altså her om et sideprosjekt fansen kan like eller ikke like, fordi hovedpoenget er å teste seg selv. Og ja, det er fascinerende også for meg som lytter å følge og analysere Pink langs nye veier.