Man aner uråd når det første man hører fra Odd Børretzens stemme og penn er de noe tafatte og klisjépregete linjene: Enda en gang er høsten over/Båten min ligger på land og sover/sammen med andre sovende båter/Snøen er våt/for himmelen gråter (fra Enda en gang).

Han er også på kjedelig grunn på albumets andre spor Blues til min bestefar (på farssiden), mens han kvikner til på Man tager tolv egg, som viser Børretzen i godt, snakkejazzete driv. Man har unektelig blitt bortskjemt når det gjelder album fra parhestene Odd Børretzen/Lars Martin Myhre. Sistnevnte har komponert nydelige, ømme kulisser til Børretzens betraktninger om mangt og meget i årevis nå, og ikke sjelden har han truffet mykt blink, som i Anorakkene og kanskje den aller nydeligste, En gang skrevet til VM på ski, Trondheim 1997. Dessverre glimter han ikke til på samme måte på denne utgivelsen, selv om vi koser oss med albumets beste spor, Bækkelaget blues, en kul snakkejazzlåt hvor Odd Børretzen resiterer over noe som kan minne om All Blues av Miles Davis.

Stemningen er lun og god albumet igjennom, og Lars Martin Myhres produksjon og melodier er som alltid både delikate og iørefallende. Musikerne er i ypperste klasse og Odd Børretzen selv, som mer enn en gang hinter om at dette er det definitive punktum for plateutgivelser, seiling, ja, for hele sulamitten, framstår som den lune historiefortelleren han er. Likevel venter vi på det helt spesielle fra tekstforfatteren. Et uventet tema, en snodig, men genial vri på ett eller annet. Men han kjører trygt denne gangen. Det er ålreit det også.