Man merker lite til en eventuell jazzbakgrunn på Emilie Nicolas' debutalbum Like I'm A Warrior, men dette er likevel utpreget «intellektuell pop» som krever en god del av lytteren også. 26-åringen fra Bærum er ikke akkurat den som følger Per Gessles oppskrift «don't bore us, get to the chorus».

Direkte vanskelig tilgjengelig er musikken imidlertid ikke. Med et nokså tynt instrumentert bakteppe stort sett av rytmer, bassganger og annen elektronikk snirkler og svever Emilie seg dristig og elegant inn og ut av ulike stemninger og melodikomponenter. Det sære – som kanskje også er den mest sjangertypiske elektronikaen – blandes med det iørefallende, mer mainstream popmessige. Både stemmen og låtene svaier og skjærer fra det mykt melankolske til det intenst nesten aggressive.

Eksentrisk pop med visse hit-tendenser, vil jeg kalle det. Med sin gudegitte stemme er Emilie både sofistikert og fascinerende. Tekstene på de i all hovedsak selvskrevne låtene holder også godt følge, med en kanskje bare søt eller kanskje også litt småsarkastisk attityde, slik som på Grown Up og Fail.

Innvendingen blir kanskje at melodiene nå og da kan føles litt skissemessige. Jeg ville vel kanskje klint til med litt mer av det slaget som kommer til uttrykk ikke minst i visse faser av Let You Out, der hun virkelig viser at hun også har de sviende gode hook-lines pent inne. Men også for eksempel Nobody Knows, nevnte Grown Up og Fail og flere andre spor har melodilinjer som etter hvert griper godt tak i deg, om du slipper dem til.

Dessuten gjør Emilie, egentlig også med etternavnet Kongshavn, sin også fra tidligere bemerkede coverversjon av Dum Dum Boys' Pstereo fra 1990, av henne selv «oversatt» fra trøndersk til engelsk, samt satt inn i nye og nåtidige musikalske rammer.