Alt flyter tilsynelatende i riktig tempo og retning for Ellen Andrea Wang om dagen. Pixel er oppe og står – og vel så det – i tillegg nyter hun av fortjent oppmerksomhet rundt Diving, som er landingens første soloalbum. Sammen med Andreas Ulvo på tangenter og Erland Dahlen på trommer, har Ellen Andrea Wang nok en gang begått et album et godt stykke utenfor boksen. I motsetning til Pixel – for ikke glemme Dag Arnesen og SynKoke – er store deler av soloalbumet både mer poppete og mildere i uttrykket enn «moderbandet» Pixel.

Air, det drømmende åpningssporet, viser at Wang har sansen for poppete stemninger og intrikat stemmebruk, mens Brighter days er en karamell i lekent Pixel-land. Likevel klarer Wang stort sett å skille de to prosjektene noe som er godt gjort, da hennes signatur står skrevet med bred pensel både her og der.

Sammen med Andreas Ulvo og Erland Dahlen har Ellen Andrea Wang kokt sammen en morsom lørdagsgryte av et soloalbum. Lekenheten har vel knapt vært mer synlig enn på Follow me som er en av albumets mer morsomme innslag der hun ved siden av heftig instrumentering får vist seg fram som den stødige vokalisten hun er.

Den jazzete Diving markerer på mange måter et skille. Fra nå av smaker låtene mer av jazz enn pop, noe som gjør at retningen dras mer mot det vi kjenner og liker fra Pixel. Her møter vi den Ellen Andrea Wang vi kjenner og digger - når hun drar opp tempoet og lar medmusikerne få boltre seg i den nøye oppmålte lekegrinda, er hun som kjent som best. Bassistens soloalbum svinger fra det kjente og Pixel-kjære til det mer softe og poppete, og det er når hun er selvsikker og melodiøs, som på Heartbeat, hun forklarer hvorfor hun gir ut et soloalbum i stedet for et nytt album med Pixel. De skarpe og melodiskakke låtene på Diving låter litt for mye av kjente toner, men det må jo innrømmes at det alltid er stas å få i pose og sekk.