Terningkast 5: BUSSI: Det finns en dal

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

HGPCD

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Hilmar Bussi Karlsen Rosenborg er nok en gang plateaktuell, og som vanlig har han takket være gode, musikalske venner satt sammen et album det er vel verdt å lytte til. Ikke bare fordi Bussi har en høyst personlig måte å formidle de gamle tatervisene på, men fordi kombinasjonen musikk fra den absolutt øverste hylle og Bussis mer hjemmesnekrede måte å synge på, gjør at hjertevarmen brer seg som fønvind ut av høyttalerne.

De faste støttespillerne, Svein Tore Sønsteli på tangenter og Hans Magnar Østlien på diverse strengeinstrumenter, hadde alene vært nok til å dra utgivelsen vel i havn. Men Bussi er ikke interessert i å spille inn et knippe klagesanger svøpet inn i spartanske arrangementer. Han klemmer til med Bjørn Løvås på gitarer, Sveinung Lilleheier på steelgitar, Mary Barthelemy på fløyter, Stein Villa på fele og banjo, Lasse Stang på fele, mandolin og banjo og Cato Skar på ståbass. Denne gjengen er med å løfte sangene og plassere de i et nabolag der en tidlig utgave av Hellbillies og Blue Rodeo er busser. Velprodusert, men likevel ganske så jordnær og organisk musikk som best kan beskrives som Bussi-roots, og som lytter er det alltid befriende å høre Bussi styre unna historiene om taterne som konstant gikk med stein i skoa. Bussi er en glad kar, en som har lært seg kunsten å omfavne livets fargepalett med et barns øyne. Hans snodige dialekt som høres ut som er blitt til som et resultat av å slukt støv på landeveier i alle kroker og kirker i landet, blandet med et mildt sgt pussig diksjon, gjør at en sang som Kjerre under himmels stjerne kryper ekstra godt under huden. Duetten med hans Magnar Østlien på Flickan från Backafall er nær og varm, som to kompiser med gitaren rundt leirbålet. Den kvikke Jeg takker det gode liv med tekst av kona Ritha skaper en artig kontrast til klassikeren Gryta hennar mor som har fått et snev av western over seg. Tater-Marja er røff og stadiontung og viser en helt annen side av Bussi som likevel aldri er noe annet seg selv.

Artikkeltags