Han er en av få artister som ikke har gjort annet enn å gi ut kremplater de siste 20 årene. Til og med juleplata fra 2009 satt som ... ehm, i kram snø. Fra 1997-perlen Time out of mind, har pila nemlig bare pekt oppover og når han på Shadow in the night samler et knippe standardlåter gjort kjent av Frank Sinatra, gjør han (selvfølgelig) det helt enestående også.

Denne gangen har han spilt inn skiva på gamlemåten. Munne langt unna mikrofonen, bandet rundt seg. Noen duse blåsere er med, men ellers er det bandet, og da i særdeleshet Donny Herron på pedalsteel, som utgjør lydfølget.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel Dylans stemme. De rolige og melankolske sangene inviterer uansett ikke til høylytt sang, men denne gangen er det ingen brekende Bob Dylan vi møter. Her er det pensang -the Dylan way, selvfølgelig – som gjelder. Låter som The night we called a day, Some enchanted evening og Autumn leaves behandler og presenterer His Bobness rørende som det skulle være hans kjæreste eiendeler.