Det er ikke sjelden lyden av jula er lyden av kassaapparater og klingende mynt, framført av artister som ser sitt snitt til å spe på inntektene med å gjøre noen kjappe julekonserter og /eller gi ut ei juleplate. Juleplater kan være både trivelige, irriterende og koselige, men sjelden spesielt viktige.

Alexander Rybak seiler på en bølge av suksess, talent og en ungdommelige tro på sin egen fortreffelighet at det skulle da bare mangle at ikke også han skulle spille inn et julealbum! På Christmas Tales tyr Rybak til det eldste trikset i juleplateboka, nemlig å slå seg på croonerbølgen.

Det fungerer bare sånn delvis. For det første har ikke Rybak den artistiske tyngden som skal til for å gjøre «Bing Crosby-versjoner» av klassikere som The Christmas Song, Let it Snow og Have Yourself a Merry Little Christmas. For det andre er stemmen begrenset og for tredje, og for å oppsummere det hele, blir troverdigheten deretter, selv om det er ektefølt nok.

På en annen side får Alexander Rybak full uttelling for den slentrende sjarmen han er en mester i å utstråle på plate og scene. Han har selv arrangert låtene og måten han smyger inn fela på er intet mindre enn genial og gjør albumet svært så signaturtung.

To egne låter har han heldigvis også fått flettet inn. Tell me when er trivelig og smånaiv i kantene, mens Presents er en morsom duett med Didrik Solli-Tangen der begge to framstår som to duellanter med den samme kvinnen som presang. Den alltid lekne og slentrende Baby It's Cold Outside med Annsofi som duettpartner er et annet morsomt nummer som gjør at terningkastet lander på hyggelige øyne.

Hadde Alexander Rybak vært en stødigere og «tyngre» vokalist hadde Christmas Tales så absolutt vært et julealbum det kunne vært verdt å dra fram neste jul også. For arrangementene og låtutvalget er det ingenting å si på, men hvorfor ty til Rybak når Sinatra har gjort den samme jobben siden ... krigen?