AC/DC viser umiddelbart at det fortsatt er fullt av liv på gamlehjemmet når de åpner sitt første studioalbum siden Black Ice i 2008 med tittelsporet Rock Or Bust. Eneste forandring er at gitarist Malcolm Young er erstattet på den ene gitaristplassen av nevøen Stevie Young. Ellers går det som det gjerne gjør på et AC/DC-album: Friskt og taktfast i nøyaktig samme spor som før.

Og det er jo akkurat som vi vil ha det. Nå 67 år gamle Brian Johnson, med hytte og slekt i Valdres, breker og kauker rock som han har gjort siden Don't Do That i 1972 med sitt første ordentlige band, den eminente glamrockgruppa Geordie. Rytmene sitter som støpt, gitarene klanker sine riff og leker seg ut i stemningsgivende solopartier.

Melodiene virker kanskje ikke helt på nivå med tidligere tider, men første single Play Ball er da i hvert fall av klassikermateriale, ikke minst på grunn av mye fint og melodiøst gitararbeid. Dogs Of War har også et opplegg og en melodi som løfter den godt ut av det eventuelt rutinemessige. Hard Times, Baptism Of Fire og flere andre spor – blant dem altså tittelsporet – holder fint følge. Nå som før blir AC/DC best når de tillater litt lysere og lettere partier å bryte opp det tunge og kantete preget de selvsagt også er avhengige av og mest kjent for.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at AC/DC, et av verdens største fortsatt eksisterende rockeband, har opplevd en del vanskeligheter i det siste, som Malcolms demens-sykdom og arrestasjonen av trommis Phil Rudd for påstått forbindelse til drapsplaner. Men dagens AC/DC er jo også grunnlagt på en tragedie, med Bon Scotts død som åpnet for Johnson i 1980. Så bandet kjører bare på, med en fin blanding av humør og kjærlighet til denne totalt upretensiøse musikken. Og det må vel gå bra? For som det heter i tittelsporet: In rock we trust!