Ny handlingsplan mot selvmord er tvingende nødvendig

HIMMEL: – Et selvmord kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Med en bedre og mer forebyggende samfunnsinnretning kan vi derfor redde mange liv, skriver artikkelforfatterne.

HIMMEL: – Et selvmord kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Med en bedre og mer forebyggende samfunnsinnretning kan vi derfor redde mange liv, skriver artikkelforfatterne. Foto:

Av
DEL

KronikkMange lurer på hva som skjer med selvmordsstatistikken under koronakrisen. Så langt har vi ingen klare svar på det. Det vi vet er at vi nå har langt flere mennesker i akutte livskriser, noe som utløser en risiko. Da kan vi ikke bare vente og se.

Vi går inn i en fase av koronapandemien der mange for alvor kjenner på opplevelsen av tap, endring og usikkerhet. I møte med en ny hverdag er det avgjørende at strukturer for støtte er på plass i samfunnet slik at de som strever får hjelp. For å møte dette behovet fremover er det tvingende nødvendig å sørge for at en ny handlingsplan mot selvmord kommer på plass. Den forrige handlingsplanen gikk ut i 2017. I 2018 ble det vedtatt at vi skal ha en ny. Vi har ingen tid å miste.

Suicidal atferd er alltid relatert til helse og ofte samtidige alvorlige livshendelser eller tapsopplevelser. I dagens samfunn er den psykiske folkehelsa under stort press. Det er mange som nå står i uvante og krevende livssituasjoner de vil trenge hjelp til å mestre. Da er det viktig at signalene som går ut fra toppen treffer. Vi har en tverrpolitisk enighet om å jobbe for å få ned selvmordstallene, men så langt lar både politiske og finansielle muskler vente på seg.

Forekomsten av selvmord har vært forholdsvis jevn over mange år. I 2018 tok 674 mennesker sitt eget liv. Det var rundt 6000 selvmordsforsøk. Av de som tok livet sitt hadde omlag 45 prosent hatt kontakt med spesialisthelsetjeneste for psykisk helse og rus i løpet av siste leveår. Alvorlige livshendelser kan også være en trigger for mange.

Et selvmord kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Med en bedre og mer forebyggende samfunnsinnretning kan vi derfor redde mange liv. En god handlingsplan vil gjøre oss i stand til å redde flere. Vi vet gjennom blant annet Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord stadig mer om hvem som dør i selvmord. Og vi vet endel om hva slags tiltak som virker, selv om det her er behov for mye mer kunnskap. Nå må vi forplikte oss til å finansiere og intensivere virksomme tiltak, og sikre økt forskning for å finne flere og mer effektive forebyggings- og behandlingstiltak.

Overordnet er det godt utbygde tjenester i Norge, og mange mennesker med selvmordstanker får hjelp i de ulike tiltakene som finnes. En av hovedutfordringene er kvaliteten i tjenestene som blir levert. Generelt må vi øke kunnskap om symptomer på depresjon og hva som hjelper – særlig hos menn, som er overrepresentert i statistikken. Vi må jobbe med ungdommer, for å komme tidligere inn med forebyggende tiltak. Vi må jobbe mot de som nå står i vanskelige livssituasjoner. Og vi må spisse innsatsen mot de gruppene der vi vet at risikoen er overhengende. Eksempelvis er tiden etter utskrivelse fra døgnopphold en høyrisikoperiode, så vi må sikre overgangene mellom behandlingsnivåene og intensivere oppfølging og behandling i perioder med risiko. Videre er det viktig å få lavere terskler for førstegangskontakt eller ved tilbakefall. Vi vet at det er mange selvmord blant mennesker med rusbrukslidelser, men vi må vite mer om hva vi kan gjøre for å forebygge innenfor disse gruppene. Ikke minst gjelder dette for de som har alkoholproblemer. Det kan være grunn til å tro at flere nå drikker mer enn før pandemien

Forebygging handler om å redusere risiko og styrke de beskyttende faktorene både universelt og for spesielle grupper. Vi må vurdere person og situasjon. I koronatiden har også viktige beskyttende faktorer blitt delvis borte: Det er ikke lenger så lett å by på en klem eller sosial kontakt, men vi må likevel sørge for å skape arenaer som bygger tilhørighet og støtte. Vi vet at gode problemløsingsferdigheter, evne til å søke hjelp og lett tilgang på hjelp er svært viktig for at den enkelte skal komme seg over kneika ved akutt tunge tider. I disse dager blir vår tåleevne satt på prøve. Flere enn normalt blir eksponert for smerte og lidelse.

En ny handlingsplan må sørge for at sikkerhetsnettet rundt folk i selvmordsfare veves tettere og vi må også klare å nå flere med effektive hjelpetiltak. Det er prekært å få planen på plass, for det hastet allerede ved utløpet av forrige handlingsplan å intensivere arbeidet med den målrettede selvmordsforebyggingen.

Fremover vil vi følge statistikken tett, ikke minst for å se på utviklingen i ulike undergrupper. Samtidig må vi jobbe langs faste akser som konsentrerer seg om åpenhet, kunnskap og reduksjon av risikofaktorer så vi nå klarer å hjelpe de vi allerede vet strever.

Når vi ser inn i krystallkula for de neste årene er det tydelig at det vil ta tid å få en normalisering av samfunnet og en tilbakeføring til den virkeligheten vi har vært vant til. Det krever mer av verktøyene vi nå får på plass. For å kunne rulle ut treffsikre tiltak til målgruppene må vi være fleksible og lydhøre for utvikling og behov. Første bud er å sette selvmordsforebygging som en prioritert oppgave, med ressurser som står i forhold til de store og alvorlige utfordringene vi har. Vi har ingen å miste.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags