I løpet av høsten blir det klart hvem som blir ny biskop i vårt bispedømme, og dermed også nytt medlem av kirkens høyeste teologiske organ, bispemøtet. Altså både et regionalt og nasjonalt valg. Flere har tatt til ordet for at prosessen frem er «underlig». Det er det god grunn til.

Det hele starter med at «alle» kan komme med forslag til kandidater. I Vårt bispedømme kom det over 90 forslag! Deretter synes det som om Bispedømmerådet har «fylt på» med enda noen. Deretter plukker bispedømmerådet ut aktuelle kandidater for intervju, trolig 30-40 personer.

Telefoner kimer: «Har du lyst til å bli biskop?» «Kan du tenke deg å komme til intervju?». Intervjuer gjennomføres oftest av bispedømmerådets leder, et annet medlem av rådet og en stiftsdirektør. Ingen av dem trenger å ha erfaring fra tilsettinger. Ofte blir 10 – 15 kandidater igjen. Referat fra intervjuer og andre relevante dokumenter legges frem for rådet. De innstiller fem kandidater som sendes ut til «avstemming» i alle menighetsråd og proster i bispedømmet. Prostene kan altså påvirke hvem de skal ha som leder. Enkelte andre kan også avgi stemme.

Så skal alle de andre biskoper avgi begrunnet innstilling til hvem som skal bli deres kollega! Til slutt er det kirkens «regjerning» Kirkerådet som foretar ansettelsen. Kandidater utsettes naturlig nok for journalisters mange spørsmål underveis i de mange måneder dette tar. Hele opplegget er i hovedsak etterlevninger av prosessen fra den gang kirkelig statsråd utnevnte de norske biskoper.

Det mest i øyenfallende er at ingen kjenner hvilke krav som skal oppfylles. Hva trenger kirken i vårt bispedømme? Hvilke retning ønsker man videre i bispedømmet? Hva vil man endre – om man ønsker noen endringer? Hvilke teologisk kompetanse mangler blant de andre biskopene? I dag har kun et lite mindretall av landets biskoper doktorgrad innen en teologisk disiplin. Når ingen kjenner kvalitetskravene blir det ofte nokså underlig.

Det foregår tydeligvis liten koordinering av hvilke kvaliteter man vil vektlegge mellom det regionale og nasjonale nivå, i og med at Kirkerådet ved flere anledninger har satt til side stemmeresultat og den regionale innstilling.

Å tilsette mennesker i toppstillinger krever i alle andre sammenhenger profesjonalitet, også i intervjuer og innstillinger. Men det trenger man kanskje ikke i kirken? Når man har uklare betingelser for hva man søker er det kanskje ikke så farlig?

Vi har vært flere i Kirkemøtet som har pekt på at dette virker å være en «uverdig og underlig prosess». Noen ørsmå endringer har blitt foretatt, men de avgjørende svakheter er beholdt etter skille mellom kirken og staten. Tiden er overmoden for reelle endringer om vi skal sikre at våre beste kvinner og menn skal ta del i viktig teologisk arbeid til beste for kirken. Flere opplagte kandidater har klart gitt uttrykk for at de ikke vil delta i en slik langdryg og uforutsigelig prosess. Det er synd!

Flere har foreslått følgende endring: La bispedømmerådet, biskopene og Kirkerådet bli enige om og beskrive hvilke kvaliteter man søker. Foreta en utlysning av stillingen slik det er vanlig. La en profesjonell delta i intervju og innstilling av de kandidater som skal til avstemming i menighetsråd. Ingen ansatte bortsett fra tillitsvalgte avgir stemme. Stillingen gjøres til åremålsstilling. Det vil åpne for at også yngre kandidater kan søke

Vi får håpe og tro at vi får en god og samlende biskop i Hamar denne gangen, og at det blir siste gangen vi gjennomfører utnevnelsen på denne måten.