Gå til sidens hovedinnhold

Norske kommuner må bli bedre på selvmordsforebygging; det bør ikke være venteliste når noen roper om hjelp

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I mars kunne vi lese at i majoriteten i norske kommuner står det dårlig til med de skriftlige rutinene og prosedyrene i arbeidet med å følge opp personer som har forsøkt å ta sitt eget liv.

Årsakene til at en person får tanker om eller forsøker å ta sitt eget liv er ofte sammensatte.

For noen er tanker om selvmord knyttet til kriser eller depressive perioder, hos andre er det et langvarig og tilbakevendende problem.

Mange er av den oppfatning at det er en spesiell gruppe mennesker som velger å avslutte livet, men dette stemmer ikke. Ofte ser vi at dette skjer med meget ressurssterke mennesker som setter urealistisk høye krav til seg selv.

Jeg tror noe av det viktigste vi lærer tidlig i livet er å bli kjent med hvor våre egne realistiske grenser går. Alle har ikke forutsetninger for å få 6 i alle fag. For mange er 4 en toppkarakter.

Vi trenger en gedigen holdningsendring. Det hjelper ikke bare å pålegge, men det må utarbeides handlingskraftige tiltak som inkluderer alle. Det handler om samfunnsstrukturer og organisering på flere plan som i dag skaper barrierer og hindringer for likeverd og likestilling. Å føle seg inkludert og sett er avgjørende både på skole og arbeid. En professor sa det så treffende: Alle barn har behov for å føle seg sett av en voksen minst 1 gang per dag.

Det kan være at noen faller utenfor på grunn av et fysisk eller psykisk handikap, manglende kompetanse, språk, hull i cv`n eller de har droppet ut fra skolen. Ikke alle er inkludert og gitt muligheten til å få vise hvilken ressurs de er.

Alle har rett til å bli vurdert ut ifra sine ressurser og ikke sitt handikap.

Utenforskap kan i ytterste konsekvens resultere i selvmord. Det finnes mange steder å få hjelp og behandling.

Både primær- og spesialhelsetjenesten skal og bør ha gode rutiner for personer som har forsøkt å ta eget liv. Kommunen bør utarbeide en plan for forebygging, tidlig identifisering og oppfølging av selvmordsforsøk. Sintef har laget en rapport som belyser tilstanden på kommunalt psykisk og fysisk helsevern. Den viser at mange kommuner mangler rutiner for oppfølging av selvmord.

Antall selvmord i Norge går ikke ned. De siste 10 årene tok rundt 600 mennesker i Norge sitt eget liv. Helt ned i 10 års alder, men også eldre mennesker som føler livet er håpløst og en ensom reise.

I fjor mistet vi 674 i selvmord. Samtidig vet vi at 4-6000 personer behandles for selvmordsforsøk årlig. Disse viser at det er høy risiko for gjentatte selvmordforsøk.

Til høsten legger regjeringen frem en ny handlingsplan for forebygging av selvmord med en nullvisjon for selvmord. En nullvisjon skal bidra til at selvmordsforebygging prioriteres høyere og for å tydeliggjøre vårt felles ansvar og langsiktig forpliktelse. Undersøkelser viser en manglende systematisk oppfølging av en sårbar gruppe. Kommunen må sikre at de ansatte har den kompetansen de trenger slik at denne pasientgruppen får den hjelpen de trenger når de trenger det. Det bør ikke være venteliste når noen roper om hjelp.

Det er spesielt viktig at kommunene synliggjør hvor man kan få hjelp. Kommunen må ha en krystallklar målsetning knyttet til selvmord. Vi må utarbeide en tydelig plan for forebygging, tidlig identifisering og oppfølging av selvmordsforsøk. Og den må gjennomføres.

Med nullvisjon for selvmord forplikter vi oss til å jobbe med dette og sender et signal om at hver enkelt er umistelig. Vi har veldig høye statistikker, også i Innlandet.

Det handler om helt vanlige mennesker som deg og meg, mennesker som i melankoliens mørke og vinternattens kulde har mistet alt initiativ og dødsimpulsene kan komme som lyn fra klar himmel.

Jeg er overbevist om at deres død er like naturlig som hjertedøden.

Det er viktig at vi tør å snakke om dette og sette temaet på dagsordenen for det angår oss alle i en eller annen sammenheng.

Kommentarer til denne saken