Norsk skolepolitikk; synsing og populisme?

VIKTIG: – Distriktspolitikk er viktig, men da må en kalle det for distriktspolitikk og ikke bruke elevenes læringsutbytte som argument for å beholde nærskolen, skriver Magne Berg i Innlandet KrF.

VIKTIG: – Distriktspolitikk er viktig, men da må en kalle det for distriktspolitikk og ikke bruke elevenes læringsutbytte som argument for å beholde nærskolen, skriver Magne Berg i Innlandet KrF. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Stadige debatter om skolestruktur preges av følelser og synsing. For noen politikere kan det også være fristende å ty til populisme. Det er ofte sterk uenighet om nytteverdien og konsekvensene for bygd og by. Noen ganger seirer alt annet enn fag og økonomi. Det er uansvarlig styring.

Nærskolen gjør hverdagen enklere for travle foresatte, og den blir ofte betraktet som et «å være eller ikke være» for ei bygd. Kanskje er skolen det. Kanskje ikke. Det er uansett ikke skolens oppgave å holde liv i hverken «sentrum eller bygd». Den skal forholde seg til nasjonalt lov- og planverk. Det handler om en faglig og sosial utvikling, som skal gjøre eleven i stand til å møte et mangfoldig samfunn og en annerledes fremtid på en best mulig måte.

En politikers oppgave er å ta helhetlig ansvar. Dette er selvfølgelig vanskelig med en utfordrende kommuneøkonomi. Det krever gode vurderinger, prioriteringer og mot. Hva som utvikler den beste skolen, og hva som skaper en skole som ivaretar samfunnets krav og forventninger, er den viktigste vurderingen. Sentrum og bygd må komme i andre rekke.

En forskningsbasert skole er den smarteste investeringen og det mest lønnsomme forebyggende arbeidet en kommune kan gjøre. Mangfoldet av utfordringene skolen skal løse roper på kunnskap og variert kompetanse. Dette kan de profesjonelle som jobber i og med skole. Det er disse man må lytte til. Skole er en faglig arena og ikke en oppbevaringsplass. Den må bygge på forskning og kunnskap. Ikke på følelser, synsing og populisme.

De økonomiske overføringene er på bakgrunn av antall elever. Ikke utfra hvor mange skoler en kommune har. De økonomiske ressursene må spres på de antall skoler man har valgt i skolestrukturen. Det gjør hver enkelt skole sårbar, både når det gjelder hva man har råd til av personale, utstyr, aktiviteter og bygninger.

Det er feil å tro at mindre skoler har mindre utfordringer i forhold til trivsel. Videre kan det bli en utfordring å rekruttere og beholde sentral kompetanse, dersom skolestrukturen blir preget av flere og mindre skoler. Det gjør en skole svært sårbar, siden den skal bygges rundt god og bred kompetanse som er lett tilgjengelig.

Helge Sandvig Thorsen ved Norges Handelshøyskolen (NHH, 2016) har forsket på nedleggelse av 76 små ungdomsskoler i distrikts-Norge. Han sier at mange motstandere av skolenedleggelse hevder at elever taper på å bli overført til større skoler. De mener elevene vil prestere dårligere, enten på grunn av større og uoversiktlige sosiale miljøer, uro i klassen, lang reisevei eller mindre oppmerksomhet fra lærer.

Han sier at foresatte gjerne må være bekymret for nedleggelser, men at skolens kjerneoppgaver ikke blir uheldig rammet. Thorsen viser at de påståtte negative effektene er svært overdrevet, og at disse motvirkes av fordelene ved større skoler. Undervisningen blir mer spesialisert, og fagmiljøet blir mer stimulerende for elever og lærere. Resultatene viser ingen tegn til at skolenedleggelsene har uheldige konsekvenser for elevenes læring, verken på ungdomsskolen eller senere i utdanningsløpet.

Thorsen er overrasket over at ikke læringsutbyttet svekkes for elever som overføres til større skoler med lavere lærertetthet. Til dette mener han at det kan være andre faktorer som drar i en annen retning. Dette viser kompleksiteten ved skoledrift.

Vår nye nasjonale læreplan skjerper kravene til hvordan en skole skal møte sitt mandat. Et større fagmiljø har potensiale til å ivareta de kravene og forventingene som naturlig ligger til skolen. Lærerne står i et avhengighetsforhold til hverandre og bygger en kollektiv faglig kraft som skal brukes til å følge opp den enkelte elev. Da skal ikke lærerne ambulere rundt i kommunens forskjellige skoler. Det er viktig at dette ikke drukner i følelser, synsing, populisme og hensynet til «sentrum eller bygd».

Distriktspolitikk er viktig, men da må en kalle det for distriktspolitikk og ikke bruke elevenes læringsutbytte som argument for å beholde nærskolen. Det politiske miljøet kan bevisst velge å se bort fra fag og forskning. Det er politikerne i sin fulle rett til å gjøre, men da bør de si det i klartekst. Fagmiljøet må være minst like tydelig på konsekvensene. Forskning er det nærmeste man kommer sannheten, så hva er egentlig alternativet?

En kommunes utdanningsnivå henger sammen med folkehelse og økonomi, som igjen gir seg utslag i de totale levekårene. Lavt utdanningsnivå gir dårligere helse, viser forskning. Skolen er den aktøren samfunnet ser til når utfordringene oppstår, og spesielt når utdanning er en del av løsningen. Skolebidraget er også av stor betydning i forhold til familier som sliter.

Den beste skolepolitikken utvikles i gode prosesser og tett samarbeid mellom nasjonale og lokale politikere og fagmiljøer. Noe annet setter skolen i en faglig tvilsom situasjon og kan i verste fall svekke skolens muligheter til å utføre sitt mandat, som igjen vil gå ut over kommuners levekår og muligheten til å endre levekårene til det bedre. En ansvarlig skoleeier tar dette på alvor og rigger skolen sin deretter.

Innlegget er forkortet, Red. anm.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken