Hele energibransjen, nesten alle media og de fleste ledende politikere forteller oss daglig at klimakrisen kan bli katastrofal, og at vi må elektrifisere det meste av virksomheten i Norge for å unngå at kloden brenner opp i løpet av hundre år. Det vrimler av forslag til enormt kostbare klimatiltak som skal gi oss den krafta som trengs for å erstatte den fossile energien – havvind, vindkraft i Norge, utbygging av kabelnettet i landet, lagring av CO₂ i Nordsjøen, hydrogen- og batterifabrikker og – merkelig nok – også eksport av strøm som vi stort sett trenger selv.

Men holder logikken i de foreslåtte klimatiltakene? Er det mulig å bygge ut all den fornybare energien verden angivelig trenger? Er det sannsynlig at land med fossil energi i bakken vil redusere fossilproduksjonen til nesten null innen 2050, og med 50 % innen 2030? – De fleste skjønner nå (etter Ukraina) at ingen av delene er mulig. Litt variabel vind- og solkraft kommer det nok, men produksjonen av fossil energi vil øke enda mer, bl.a. fordi den økonomiske veksten i verden skal fortsette. Det store mysteriet er derfor hvorfor bransje og politikere likevel insisterer på at de vil gjennomføre en energipolitikk der målet er urealiserbart! Det enkle svaret er at mange politikerne og deler av media har inngrodde energi- og klimaillusjoner de ikke klarer å kvitte seg med, selv om virkeligheten er krystallklar.

Det er bransjen selv, og ikke Stortinget, som de siste 30 årene har endret norsk energipolitikk til det verre. Målet var opprinnelig at norsk vannkraft skulle bidra med rimelig kraft til norske husstander, og til at norsk industri skulle produsere inntektsgivende eksportvarer m.m. Begge formål er nå droppet. Nå er hovedmålet at den «liberaliserte» kraftbransjen skal tjene mest mulig penger på salget av krafta. Man bør merke seg at overprisen på kraft til norske strømkunder allerede gir det offentlige og de private investorene vesentlig større inntekter enn eksporten til Tyskland og England. Statkraft, Statnett og NVE har fått lov til å snu norsk energipolitikk på hodet, uten at storting og regjering i særlig grad har blandet seg inn. Styringen av norsk energipolitikk har sviktet.

Den globale klimapolitikken er blitt problematisk også for de som er bekymret for klimautviklingen: Klimatiltakene skal angivelig bidra til å redde verden, men de globale CO₂-utslippene reduseres ikke. Og lokalt i Norge har klimatiltakene kun negative konsekvenser: Rasering av norsk natur, en svimlende strømpris (foreløpig mest sørpå), og en alvorlig fare for periodevise strømutkoplinger. Intensjonen kan sikkert oppfattes som velment, men det meste blir skivebom, både globalt og lokalt: Energipolitikken resulterer i den globale og lokale katastrofen den skulle redde oss fra.

Hva skal man så gjøre? Jo, droppe forslagene til vindkraftutbygging i Norge og en god del av den planlagte utbyggingen av det norske kraftnettet. Droppe de mest virkningsløse elektrifiseringstiltakene (bl.a. på sokkelen). Begrense utbyggingen av hydrogen- og batteriproduksjon m.m. Dessuten: Reorganisere det norske kraftmarkedet og gjeninnføre toprisordningen for strøm, og like viktig: Droppe underordningen av den norske kraftsektoren under EU. Jeg har et par forslag til, men de får komme i en annen artikkel.