Gå til sidens hovedinnhold

Norge må tilbake til fellesskapet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I hele landet har vi barne- og ungdomsarbeidere, helsesykepleiere, barnevernspedagoger, lærere, rådgivere, barnehagelærere, miljøarbeidere og en hel rekke av også andre yrkesgrupper som hver dag gjør en innsats for at dine og mine barn skal ha et godt liv. Jeg opplever nå at korona har vist oss det mange av disse yrkesgruppene har forsøkt å fortelle oss i lang tid: barn trenger, trygge forutsigbare og tilstedeværende voksne. Det betyr ofte også mindre grupper. Så måtte det altså en pandemi til for å bli hørt.

Over til min superenkle forskning, mitt barn har aldri hatt det så bra i barnehagen som nå, våger jeg å påstå. Det ser ut til at vi er flere om å oppleve det. De trives, er mer fornøyde og har mer forutsigbarhet i hverdagen. De er også mer ute. Så kjenner jeg klumpen i magen, for jeg vet også altfor godt hvilke valg en kommunepolitiker må ta. Hvor lenge vil dette vare, hvilke konsekvenser vil de økonomiskekuttene kommunen nå må gjøre få for mitt og ditt barn?

Vi kan ofte lese om forskning og statistikk innen skolesektoren eller om hvordan det står til med den psykiske helsa til unga våre. Adferdsproblemer og vold preger også ofte det som trekkes fram som problemområder. Så forsøker noen å finne løsninger. Problemet er at løsningene innebærer flere folk på jobb og koster penger. Hvordan skal en kommune kunne prioritere barns ve og vel i framtida, når de knapt har råd til å ta vare på barn som sliter i nåtida?

Jeg ønsker meg sterke og trygge offentlige både barnehager og skoler, det handler om framtida vår. Ordet «samfunnsøkonomisk» er den kalde betegnelsen på at å se oss som enkeltmennesker fra vi er født er lønnsomt. Å kutte i barns oppvekstvilkår vil være å spare seg til fant, utgiftene vil komme tilbake som større og enda mer problematisk å håndtere i et kommunebudsjett.

Pandemien viser oss løsningen på noen av de store utfordringene vi som fellesskap og samfunn møter. Tenk om vi benytta muligheten nå til å lære og til å faktisk bli et samfunn hvor vi tar vare på hverandre. Jeg kjenner på utryggheten ved at sikkerhetsnettet for mine barn kan være i ferd med å smuldre opp. Alt jeg vet er at framtidas kommunesektor er i endring, måtte det være mulig å velge retningen som både gir flere en jobb men også at flere får omsorg, opplæring og medmenneskelighet i livet sitt. Dette er hva velferdstjenester og en sterk offentlig sektor handler om, å bygge et fellesskap. Og nå er det på tide å gi seg med polariserte debatter og enkle løsninger. Det viktigste i livet må igjen bli det viktigste i politikken.

Kommentarer til denne saken