Ofte anklages offentlige etater for beslutningsvegring. Dette preger absolutt arbeidet med ny sykehusstruktur i Innlandet! Fra 2004 har det pågått utredninger og prosesser, ofte med klare anbefalinger om løsning. Men hva har skjedd? Ingen konkrete beslutninger annet enn valg av nye utredninger. Hvor finnes handlingskraftige politikere og ledere lokalt og nasjonalt som er i stand til å si at nå er det nok utredninger, vi velger løsning og starter implementering!

Da statsråden i foretaksmøte 21. november i fjor ble forelagt Helse Sør-Øst-styrets beslutning om endelig valg av løsning sa Kjerkhol nei, utred videre! Om dette var statsrådens og departementets ønske, eller om man var påvirket av kretser som ikke likte den valgte løsning, vet man ikke.

Hele tiden har lokale krefter kjempet for lokalisering av sykehus hos eller nær seg selv. Når en beslutning som ikke inkluderer egen ønsket løsning tas, ber tilhengerne av en alternativ løsning straks om nye utredninger for å stoppe/utsette valgt løsning. Siste eksempel i så måte er Hamar/Elverums igangsatte konsulentutredning om nullplussalternativet. Blir det en nøytral og objektiv vurdering, eller kan det tenkes at oppdragsgiver ønsker en anbefaling om løsning nullpluss?

Det beklagelige er at all denne støy fra lokale interessenter til dels overskygger de objektive utredninger som er gjort fra prosjektgruppene som Helse Sør-Øst har nedsatt for på faglig faktagrunnlag å vurdere reelle alternativer. Fakta er ikke påstander og synsinger, men konkrete tall og erfaringer. Hvis man for eksempel ser på demografi, altså antall mennesker som bor hvor i aktuelt opptaksområde, så bor det ganske mange mennesker tett i Hamar-området, men kartet over befolkning og demografi viser at geografisk og transportmessig ligger Hamar i sørlig ende og ikke «sentralt» i det området som skal dekkes.

Men selvsagt legger Hamar/Stange/Elverum stor vekt på argumentene for sitt område, slik som alle vi andre også gjør. Gjøvik er unntaket, som faktisk «ofrer» sitt sykehus til fordel for et Mjøssykehus på Moelv, som de og den objektive utredningsgruppen har valgt som den faglig beste løsningen.

Det aller siste eksemplet på sterk lokaltilknytning, er ulike divisjoners svar på statsrådens spørsmål om hvilket alternativ som er best for å beholde medarbeiderne i årene framover. Her er de to store divisjonene i Sykehuset Innlandet på fullstendig kollisjonskurs. Gjøvik/Lillehammer er krystallklare på at alternativet med nytt Mjøssykehus i Moelv er klart å foretrekke, mens divisjon Hamar/Elverum er like overbevist og entydige i sin konklusjon om at et alternativ med nytt sykehus i Hamar-området er overlegent.

Å lytte til innspill fra «partene» i saken kan dermed synes ganske verdiløst, da vurderingene åpenbart er et resultat av avsenderadressen.

Nå må derfor de besluttende organer, styret i Helse Sør-Øst og statsråden, fatte en endelig beslutning basert på de utredninger som gjøres og er gjort av organer med geografisk nøytrale personer, som baserer sin anbefaling på fakta og faglig grunnlag. Deretter må man sette i gang realisering av løsningen snarest. Umiddelbart bør investeringer gjøres i de enheter som velges til å ivareta spesialisthelsetjenesten i Innlandet i framtiden, i øyeblikket er det Elverum og Lillehammer.

Men nå er det er erklært fra statsråden og regjeringen at landets økonomi ikke tillater oppstart av nye større sykehus. I tillegg kreves det at helseforetakene må bygge opp egenkapital til investeringer i nye sykehus ved å gå med «overskudd» i forhold til vedtatte budsjetter – noe som er helt urealistisk. Nå går den løpende drift hver måned med underskudd både i Sykehuset Innlandet og de fleste andre norske sykehus, noe de har gjort lenge.

Kanskje blir resultatet at nye sykehus neppe kan forventes. Uansett er det viktig at de midler som finnes, raskt rettes inn mot drift av eksisterende, gode sykehus. I øyeblikket sultefores disse. Eksempelvis må de spare penger ved å redusere grunnbemanning og også nødvendige småutgifter. Resultatet er dyr innleie av vikarer og leger og annet personell, som demotiveres gjennom manglende midler til blant annet noe så banalt som fornyelse av kontorstoler med avbrukne ben og opprevne seter.

Så kjære de av dere som er styremedlemmer og politikere, og som er seg sitt ansvar bevisst:

  • Avslutt utredninger
  • Ta reelle økonomiske forhold på alvor
  • Fatt en beslutning om sykehusstruktur i Sykehuset Innlandet basert på reelle fakta og forhold