«Hun er mer opptatt av symbolpolitikk enn av rettssikkerhet i denne sammenheng» skriver VG på lederplass. Det er en hard dom, men det er dessverre helt riktig. Dette er en fullstendig meningsløs reversering, det er symbolpolitikk av verste sort, og det går negativt utover folk som kanskje en gang i livet må innom rettsvesenet.

Noen saker bør egentlig være hevet over de politiske skillelinjene. Dette er en slik sak. Domstolsreformen er gjennomført og vedtatt i Stortinget med et solid flertall. Den var svaret på et behov for omorganisering og mer fleksibilitet, behov for større kollegium for å behandle kompliserte saker, og mer effektiv rettergang. Så var det en helt forståelig bekymring at noen kunne ende opp med å måtte reise veldig langt dersom de måtte møte i retten. Det problemet løste man ved å si at alle rettsstedene består, men administrasjonen samles et annet sted. Man fikk også færre sorenskrivere (ledere), men flere dommere. Så dersom du må innom retten har du fremdeles en rettsal å gå til. Nært folk, med andre ord.

At Senterpartiet har gjort dette til en kamp mot sentralisering er absurd. Det har jo ikke skjedd noen sentralisering. Det har tvert imot blitt mer fleksibelt for domstolene i Innlandet å dele saker mellom seg: er det kø på Lillehammer, så kan man få avgjort saken sin på Gjøvik, Vågå eller på Fagernes. Det korter jo ned saksbehandlingstiden.

Domstolsreformen var etterspurt og veldig godt utredet. Riksrevisjonen undersøkte saksbehandlingstidene i norske domstoler og konkluderte med at tilstanden var «svært alvorlig». Nå er det ingen i rettsvesenet som ønsker en reversering. Tvert imot har alt fra Barneombud til Riksadvokat advart mot reversering. Dommere over hele landet (kanskje med unntak av de som mistet tittelen sorenskriver) mener reformen har fungert etter hensikten, og Domstoladministrasjonen rapporterer at flere saker nå blir jevnere fordelt. Til og med små distriktsdomstoler har fått mer å gjøre.

Til tross for dette, skal Senterparti-statsråden reversere domstolsreformen med mindre det er «lokal enighet» om å la være. Nå skal altså tillitsvalgte, domstolleder og 22 kommuner i gamle Hedmark avgjøre dette. «Plutselig har kommuner fått et slags veto i organiseringen av landets rettsvesen», skriver kommentator Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten.

Det må være lov å spørre: Hva skal alt dette være godt for? På samme måte som vi nå bruker tid og ressurser på en folkeavstemning om Innlandet fylke skal bestå eller ei, skal vi også enes om hvorvidt Vestre Innlandet Tingrett skal splittes. Men hva er planen videre? Hvordan har justisministeren fra Senterpartiet tenkt å gjøre domstolene bedre? Finnes det overhodet noen plan som løser Riksrevisjonens kritikk? Og mest frustrerende av alt: hvorfor splitte opp noe som fungerer?

Det er kanskje ikke så overraskende at Senterpartiet lar lettvinn populisme komme foran rettssikkerhet. Men det som derimot overrasker er hvordan denne reverseringen har kunnet passere hos regjeringens største parti. Man skulle tro at et seriøst styringsparti som Arbeiderpartiet kanskje ville satt foten ned akkurat i dette tilfellet. Men den gang ei.