Det er den enkleste form for politikk å kaste om seg med penger. I Norge ser vi kanskje særlig mye av slik luftpengepolitikk, fordi det er så enkelt å bare «låne» litt mer av pensjonsfondet, slik at man slipper å prioritere bort noe som helst for å innfri sine løfter. Men en del problemer trenger bredt funderte politiske løsninger på tvers av fag, etater og fagområder. Det er forståelig at også store partiorganisasjoner må tygge litt på slike. Men nå har de i flere år vært enige om at det trengs nye løsninger for å ta vare på de som tilsynelatende er for friske for psykiatrien, men for syke for fengslene. Det holder ikke lenger å erkjenne at problemet fortsatt er der, hver gang en alvorlig syk person har drept.

Når det i dag refereres til at ni av ti innsatte i norske fengsler har psykiske problemer, er det tall fra 2014. PST har i sin trusselvurdering de siste årene beskrevet at de forventer mer alvorlig vold begått av folk med alvorlig sykdom, og at det kan «medføre tap av liv». Men politiet kan ikke gå i fullt beredskapsmodus hver gang de opplever at en utagerende person de framstiller for akuttpsykiatrien, sendes hjem igjen. Hvordan skal samfunnet ta vare på disse medborgerne, og hvem skal gjøre det? Er det kommunene, NAV, spesialisthelsetjenesten, fengslene – eller hva? Dette er et politisk dilemma som krever ordentlig svar og langsiktig finansiering.

I en debatt på Arendalsuka fortalte direktøren i Kriminalomsorgsdirektoratet at de nesten hver dag har innsatte som prøver å henge seg, spiser glasskår, eller stanger hodet i veggen. Fengslene har verken kompetanse, hender nok, eller aktivitetstilbud til å oppfylle intensjonen om at fengselsoppholdet skal gi mulighet for rehabilitering. De to utenombudsjetterte millionene som Sykehuset Innlandet fikk til fordeling på tilbudet til «sine» fire fengsler i fjor, løser lite – ut over at noen kan si det er bevilget ekstra penger til problemet.

Hvor blir det av pilotprosjektene som kan teste ut nye måter systemet kan samarbeide på for å løse et samfunnsproblem – som faktisk også er et menneskerettighetsspørsmål?