I kjølvannet av Morten Hegseth sin nye serie, samt debatten som ble vist på NRK, har temaet homoterapi tatt av. Homoterapi kan defineres som teknikker for å endre en person sin seksuelle legning fra homofil til heterofil. Serien tar opp hvordan en terapiform kan inneholde maktovergrep og/eller skadelige samtaler overfor den gitte personen. Selv om vi i dag ikke kan tallfeste hvor mange personer som praktiserer denne samtaleterapien, og heller ikke hvor mange mennesker som har blitt utsatt for det, mener jeg det allikevel er urovekkende at det kan forekomme i Norge i dag.

Jeg er for ytringsfrihet i alle sammenhenger, samt i regi av livssyn- og trossamfunn, men å bruke terapi som en behandlingsform for å endre en person sine preferanser, blir i mine øyne galt. Trosfriheten og hva mennesker mener og tror på skal være hellig for den enkelte person. Ingen samfunn skal tvinge noen til å mene det ene til tross for noe annet. I likhet med dette føler jeg at det gjelder konverteringsterapi også. Å påføre teknikker, og eller handlinger på et annet menneske med et mål om å endre personen sine preferanser, vil stride imot den enkeltes rettighet til å være seg selv.

Ungdomstiden kan være en vanskelig tid. En tid hvor man skal finne sin identitet og hvem man egentlig er. Derfor føler jeg at dette er noe barn og unge bør få lov til å finne ut, og bli akseptert uansett hva svaret deres er. Hvis de får inntrykk av at konverteringsterapien gjør at de burde helle mot den ene siden, fremfor den andre, kan det gjøre at ungdommen tror at det er noe feil med dem. Dette kan gi store konsekvenser for ens selvbilde og selvtillit.

Valgfriheten er selvfølgelig noe som må tas inn i denne sammenhengen. Dersom barn og unge som strever med å finne ut om de er homofile eller heterofile, og ønsker å ha samtaler angående dette, bør de ikke stoppes, dersom det er frivillig. Men grensen for hva som kan være målet for personen som snakker med denne ungdommen kan i noen sammenhenger ikke være klar. I verste fall kan det være maktutøvelse overfor noen svake eller utsatte barn og unge. Konverteringsterapien kan derfor være en utnyttelse av deres usikkerhet.

Et forbud kan gi et klart signal om at vi i Norge ikke tolerer at grupper i samfunnet skal risikere å bli møtt med konverteringsterapi. Selv om vi i dag ikke veit hvor utbredt dette er i Norge, kan det forekomme. Derfor er det viktig at disse eventuelle utsatte barna og ungdommene kan høre fra samfunnet at dersom de blir utsatt for noe som kan stride imot deres rettigheter til å være seg selv, så er det et klart signal om at de bør oppsøke hjelp fra en trygg voksen.