Da Erik S. Winther (Ap) ikke bøyde av for partipisken, men stemte for en rådgivende folkeavstemning om fremtiden til Innlandet, var det fordi han ønsket at folket skulle kunne delta aktivt i avgjørelsen. Det var et ønske om å styrke demokratiet gjennom tettere kontakt med velgerne. Selv om intensjonen var god, kan folkeavstemningen vise seg å få motsatt effekt.

Det er på det rene at under halvparten av innbyggerne i Innlandet har en sterk mening om man bør fortsette sammen eller gå hver sin vei. Mer enn halvparten av innbyggerne bryr seg ikke. Det er og på det rene at de som vil splitte storfylket er i flertall. Så er det viktig å huske at dette tross alt bare er en knapp fjerdedel av innbyggerne i Innlandet.

Nevnte Winther har allerede sagt at han vil stemme for en deling. At noe annet vil være politisk arroganse. Det er nok mange av hans kolleger som mener at i det hele tatt å åpne for folkeavstemning i en slik sak, er en politisk ansvarsforskrivelse.

De mange som påpeker at hjemmesitterne ikke bør telle, og at det tross alt er de som stiller opp som skal avgjøre valget, har rett. Men de virker å ha glemt én viktig ting: Dette er en rådgivende folkeavstemning. Den er bare en del av det samlede grunnlaget for å bestemme fremtiden til Innlandet. Det er ikke den ene og alene avgjør hva politikerne skal stemme.

Politikerne har også spurt næringslivet og kommunene. De har spurt sine egne ansatte. Her har det vært flertall for å beholde Innlandet. Det er og grunn til å tro at svarene de har fått fra kommuner, næringsliv og egne ansatte i større grad er basert på rapporter om mulige konsekvenser, enn på følelser og identitet.

Mange later til å tro at folkeavstemningen har samme status som et stortingsvalg og de mener følgelig at å ikke følge rådet vil være et demokratisk svik. Men dette er altså en rådgivende, ikke en bindende folkeavstemning. Fylkestingspolitikerne er valgt av folket, nettopp for å ta politiske valg på våre vegne. Det er derfor ikke udemokratisk om de velger å se bort fra rådet fra folket. Det er heller ikke udemokratisk om man velger å følge det.

Dessverre kan en hastig utlyst og gjennomført folkeavstemning føre til at mange sitter igjen med følelsen av at demokratiet står for fall, slik mange gjorde da den borgerlige regjeringen slo sammen fylkene med tvang. Det er tydelig i avisenes kommentarfelt.

Da Winther stemte for å bringe politikerne og folket nærmere hverandre, sørget han i realiteten for at flere sitter igjen med en opplevelse av at avstanden mellom folk flest og de som bestemmer er større enn noen sinne.

Selv om Winther ga sin stemme i demokratiets ånd, kan det paradoksalt nok svekke tilliten mellom vanlige folk og politikere ytterligere. For uansett hva fylkestinget lander på, vil en fjerdedel av oss være fornøyde, og en fjerdedel av oss vil være misfornøyde.

Mange av disse misfornøyde vil enten mene seg sveket av politikere som ikke lytte til folket - eller mene at de folkevalgte politikerne mangler ryggrad til å stå for de vanskelige valg de er valgt inn for å gjøre.

Det er verdt å merke seg at resten, altså halvparten av oss, enten mener de ikke vet nok om konsekvensene til å gi et godt råd eller ikke bryr seg om de bor i Hedmark, Oppland eller Innlandet.

Konsekvensene av prosessen kan fort bli vanskeligere å leve med, enn utfallet av saken.