«Vi skal styrke psykiatrien,» er blitt sagt så mange ganger mens de med makta til å gjøre det faktisk gjør det motsatte. Mange psykiatriske tilbud legges ned eller blir flyttet til storsykehus. Dette er å leke med livet til sårbare mennesker.

For mange psykisk syke er det viktig å ha hjelp i nærheten av der de bor, i nærheten av familie og venner. Det er jo her de lever livet. Det å kunne jobbe med, planlegge og bygge opp livet i nærhetsmiljøet er et bedre alternativ enn å skulle reise langt bort, for det er jo her de skal tilbake. I tillegg vil det være ekstra belastende for mange å reise langt for behandling. Som sagt, dette er sårbare mennesker og vi bør gjøre det så lett som mulig å tilby hjelp, ikke strekke strikken så langt det går.

Nå er det blitt mye mer åpenhet rundt det å søke hjelp, søke hjelp tidlig eller i tide, men et stort problem her er at hjelpen er altfor lite tilgjengelig. Det er lange ventelister og mye avslag. Det gjør vondt langt inn i hjertet mitt; å se andre som sliter, men som ikke får den hjelpen de burde ha. Da er det vanskelig å unngå å føle seg «ikke syk nok» eller «ikke bra nok» eller «jeg fortjener ikke hjelp». Faren da er at vedkommende faktisk blir «syk nok» og trenger mye hjelp, mye mer enn hva som i utgangspunktet kanskje var nødvendig.

Det finnes også flere eksempler på suicidale mennesker som uttrykker sine tanker og søker hjelp, men blir fortalt at «du er ikke ordentlig fordi du ber om hjelp» og blir sendt hjem. Et sårbart menneske med den beskjeden kan lett føle på å ikke være verdt noe eller bra nok, og bli enda mer suicidal.

Jeg vil også trekke fram den planlagte nedleggelsen av Reinsvoll sykehus, og flyttingen av avdelinger til storsykehus på Moelv. Reinsvoll sykehus ligger ganske perfekt til med fasiliteter og natur med rom for fine uteområder som blir brukt i utredning, behandling, rehabilitering og kartlegging av videre behov. I tillegg finnes det blant annet snekkerverksted, vedproduksjon, maleoppdrag, stall og trening (spinning, basseng, styrkerom, bordtennis, ballspill og mer). Beliggenheten er ganske perfekt for disse aktivitetene, for pasientene er her i skjermede, kontrollerte omgivelser, uten stigmatiseringen mange opplever i samfunnet.

Mange tenker at det «bare» er å ta medisiner og «bare» er å endre tankegang for å bli frisk, men det er mer sammensatt enn det. Det å kunne bruke kroppen, bevege seg i frisk luft, ha noe å gå til og eksponere seg i trygge omgivelser. Det trengs et mer sammensatt behandlingstilbud enn ved fysisk sykdom, ikke noe jeg ser man kan få til på et storsykehus.

Jeg er helt enig i at psykisk helse og rus skal sidestilles med fysisk helse, men det betyr ikke nødvendigvis å plassere alt under samme tak. Det er heller ikke slik at alle som sliter psykisk ønsker at kjente skal vite om det, men risikoen for å treffe kjente på et storsykehus er ganske stor. Kanskje jobber onkelen din der, eller kanskje naboen er innlagt med beinbrudd.

Så, for å si det enkelt, vi bør hjelpe mennesker som sliter psykisk i større grad enn vi gjør i dag, ikke gjøre det enda vanskeligere å få hjelp. Penger må slutte å gå foran sårbare menneskers helse! Det burde ikke være slik at man må vente til man er enda sykere før man får hjelp. Kanskje er det allerede da for sent ...