Ned på beina etter korona?

STYRING: – Fordi vi har trodd at sløsing og ulikhet var greit, har vi latt markedet styre fordelingen av godene. Resultatet er i mange tilfeller helt vanvittig, skriver artikkelforfatteren. 

STYRING: – Fordi vi har trodd at sløsing og ulikhet var greit, har vi latt markedet styre fordelingen av godene. Resultatet er i mange tilfeller helt vanvittig, skriver artikkelforfatteren.  Foto:

Av
DEL

KronikkKoronapandemien ser ut til å ebbe ut, og litt etter litt vender samfunnet tilbake til seg selv. Men de økonomiske skadevirkningene av et par måneders smitteverntiltak er enorme. På tross av titalls milliarder i krisestøtte til bedriftene, er nå over 200.000 nordmenn arbeidsløse eller på tiltak. I tillegg er over 160.000 registrert som delvis arbeidsledige. Fra før har vi 355.000 uføretrygdede – mange av dem ufrivillig. I følge Statisk sentralbyrå savner «Koronapandemien og nedstengingen av norsk økonomi sidestykke. Den nåværende lavkonjunkturen vil trolig vedvare i flere år».

Alt dreier seg nå om «å få hjulene i gang igjen», eller om «å få økonomien på skinner». Både smittetiltakene og tiltakene for å avhjelpe effektene av dem, vil, enten direkte eller indirekte, virke inn på hvordan økonomien utvikler seg videre. Vil tiltakene – slik som etter finanskrisen i 2007–2008 – blåse opp finanssektoren ytterligere? Vil de enorme utgiftene til krisetiltak øke forskjellene mellom de landene som har råd til å betale og dem som ikke har? Vil de påvirke utviklingen mot økt økonomisk ulikhet innad i landene? Hvilke næringer vil bli styrket, og hvilke svekket?

Verken krisen eller krisetiltakene er næringsnøytrale eller sosialt nøytrale. Tilskuddet på tre milliarder kroner til det konkurstruete Norwegian viser at vi må stille oss spørsmålene: hva skal vi produsere, hvem skal produsere, og for hvem skal vi produsere).

Hvor skal hjulene rulle, og hvor leder skinnene oss? Covid-19 er jo ikke den eneste krisen vi står oppe i. Covid-19 vil gå over – selv om vi ikke vet akkurat når – men da vender vi bare tilbake til vår tids største utfordring: den sammensatte miljøkrisen. Denne dreier seg ikke bare om klimagassutslipp, men mer grunnleggende om overutnytting av ressurser, enten disse er ikke-fornybare (mineraler), eller fornybare (jord, vann, biologisk mangfold). Her er situasjonen alarmerende. Den såkalte overskridelsesdagen, altså den dagen i året da vi globalt har brukt mer biologiske ressurser enn kloden produserer på ett år, var i fjor 29. juli. Det vil si at vi overskrider jordas produksjonsevne med 70 prosent. Vi må helt tilbake til slutten av 1960-tallet for å finne en økonomi i balanse med biologien. For Norges del er situasjonen langt verre: hvis alle hadde levd som oss, hadde vi trengt tre jordkloder.

Vi forbruker altså langt mer enn kloden tåler. I den andre enden av produksjonskjeden fører dette til at vi slipper ut langt mer avfallsstoffer (klimagasser, kjemikalier, plast og så videre.) enn naturen klarer å bryte ned. Klima- og miljøkrisen henger altså tett sammen med vårt økonomiske system – som vi nå bruker enorme summer for å få til å fungere som før!

Moderne økonomisk teori er bygd rundt ønsket om raskest mulig økning i produksjonen av varer og tjenester. I så måte må man si at teoriene har lyktes godt. Men vi er ofre for teorienes suksess. De har ikke tatt hensyn til at ressursgrunnlaget og naturens nedbrytingsevne er begrenset. Når vi nå skal stable økonomien på beina igjen, må vi ikke spørre oss hvordan vi kan produsere mer (økonomisk vekst), men hvordan vi kan produsere nok, altså mindre!

Når ressurstilgangen er begrenset, blir det neste spørsmålet hvem som skal få tilgang til ressursene, altså fordeling. Fordelingsproblemet kan ikke lenger løses ved at alle får mer av alt. Økonomifaget blir nødt til å bli hva det en gang var, en lære om forvaltningen av ressursene i et hushold (oikos).

Fordi vi har trodd at sløsing og ulikhet var greit, har vi latt markedet styre fordelingen av godene. Resultatet er i mange tilfeller helt vanvittig.

Debatten om gjenreisningen etter covid-19 bør konsentrere seg om nye og nyskapende kombinasjoner av plan (internasjonal, statlig, regional og kommunal) og marked. Både Kinas økonomiske utvikling de siste tiårene og Europas sosialdemokratiske gjenreisning etter annen verdenskrig viser at en slik blanding er et svært effektivt verktøy. Kan det også brukes til å nå det målet vi må ha for økonomien i årene framover: effektiv bruk av knappe ressurser og en langt jevnere fordeling enn vi har i dag?

Innlegget er forkortet, Red. anm.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags