Gå til sidens hovedinnhold

«En bauta i Gjøvik-samfunnet er borte»

Artikkelen er over 8 år gammel
Jan Håvar Korshavn er død

For en uke siden satt jeg hjemme hos Jan Håvar og Vesla. At livet hans gikk mot slutten, hadde han forsonet seg med. Stemmen var svak, kreftene nesten borte, men hodet var klart, og han var glad og takknemlig for det fine livet han hadde fått leve. Selv om han selv ikke ga plass for sentimentalitet på sine siste dager, er det veldig, veldig trist at Jan Håvar er borte. Med ham har Gjøvik mistet en allsidig, interessert og kunnskapsrik støttespiller – og en av dem som har satt mest preg på byen de senere tiår.

Som arkitekt i hjembyen i en 30-års periode fra 1962 til 1991 har han satt uutslettelige spor i byen han var så glad i. Han har tegnet rådhuset, Huuse-bygget, Storgata 10, Skattumgården, Gjøvik Hotel, Falkegården (Storgata 3), Landmarkgården, Jettegården og Quammegården, for å nevne noen av de byggene som former bysenteret. I tillegg har han tegnet glidelåsfabrikken til Mustad, rådhuset i Vestre Toten, Spåtind Høyfjellshotell, Spiterstulen, Skogbrukets kurssenter på Honne og en lang rekke andre prosjekter i og utenfor distriktet.

Jan Håvar har imidlertid ikke bare influert på byens arkitektoniske utvikling, men i høy grad også kulturelt – i vid forstand. Han har i mange år vært styremedlem i AS Oplandske Dampskibsselskap, og gjort en betydningsfull innsats for Skibladner, blant annet som leder for gruppa som arbeidet med skipets antikvariske vedlikehold. Han bidro til at Skibladnerhuset ble bygd i Gjøvik, var leder for redaksjonskomiteen for jubileumsboka om Skibladner som kom ut til 150-årsjubileet i 2006 og ble i vår hedret med Skibladnermedaljen.

Ikke minst har Jan Håvar gjort en verdifull lokalhistorisk innsats gjennom sin samling av Gjøvik-glass og utgivelse av den viktige og vakre boka, Norske empire glass, hvor han forteller glassets historie og historien om virksomheten som dannet grunnlaget for at Gjøvik ble by. Deler av overskuddet av boka lot han gå til Gjøvik Historielag, som han var en interessert og dyktig leder for i årene 1992–2001. Gjennom hans ledertid ble historielagets økonomi styrket i betydelig grad, og det var i hans lederperiode at historielaget ble tildelt Gjøvik kommunes kulturpris. Senere var han med i historielagets årbokkomite, og skrev flere artikler, blant annet om et av byens eldste firmaer, O.E. Skattum og om Sko-Huuse.

Sin kulturelle interesse viste han blant annet ved å kjempe for opprettelse av et industrimuseum i Gjøvik på slutten av 1990-tallet, anstrengelser som riktignok ikke førte fram. Senere brant han for, og støttet varmt opp om vennen Ole Chr. Skattums idé å etablere Vitensenter i byen.

Jan Håvar var bereist og belest, og sine kunnskaper begynte han som pensjonist å samle i hefter som han ga bort til venner og kjente som var interessert. Dette var hefter om «Paradigmer og paradigmeskifter» og «Kulturhistorie til husbruk», initiativ som forteller om en vitebegjærlig og kunnskapsrik mann med bredt engasjement.

Han var glad i musikk og sang, gikk ofte på konserter, var selv glad i å synge og skrev egne viser. Han var aktiv i Gjøvik Rotaryklubb, der han er hedret med Paul Harris. Han var glad i naturen, likte å gå på ski og var en ivrig rypejeger. Ellers var han en glad gutt, vennerik – og sine venners beste venn.

Framfor alt var Jan Håvar en ualminnelig trivelig fyr, munter og positiv, alltid i godt humør, med gode replikker på lager – og en det virkelig var trivelig å være sammen med. Vi er mange som kommer til å savne Jan Håvar. En bauta i Gjøvik-samfunnet er borte.

Terje Paulsberg

Kommentarer til denne saken