Politiet er en etat, en tjeneste og uniformert myndighet. Men den består naturligvis av mennesker. Derfor er også inntrykket av politiet prisgitt menneskemøter. Om «nærpoliti» hadde et ansikt, kunne det vært Bjørn Slåtsveen. Gjennom et arbeidsliv har han i ulike roller møtt generasjoner av totninger på begge sider av loven, og klart å oppnå stor respekt for politiet gjennom sine vurderinger og utøvelse av myndigheten.

Det er en institusjon som ved årsskiftet leverer inn uniformen. Mange vil huske Bjørn Slåtsveen med takk for blant annet tida med Politikameratene, det forebyggende tiltaket som dessverre ble ofret på den skrinne offentlige økonomiens alter i fjor. De seneste årene har Slåtsveen vært politikontakt for begge Toten-kommunene. Neste år vil han ikke lenger sitte i skolekantinene og snakke med elevene om alt som opptar dem og rører seg i miljøene. Det er en finger på pulsen som politiet ikke må slippe.

Denne type oppsøkende, forebyggende tjeneste er uvurderlig. Bare ved den blotte tilstedeværelse gir politikontakten ungdommene et inntrykk av politiet som etat. Når politikontakten er tilgjengelig, interessert og åpen, gir det i seg selv en trygghet. Trygghet som ligger i å vite at man kjenner noen som det går an å snakke med hvis et dilemma i etatens interessefelt skulle oppstå.

Gevinsten av forebygging har den budsjettmessig store bakdel at den ikke kan måles i penger. Og trygghet er en følelse. Like fullt er forebygging politiets hovedstrategi. Det forplikter, ikke minst overfor den nye generasjon. Derfor må ikke rollen som politikontakt på Toten stå tom etter Bjørn Slåtsveen.

Budsjettarbeidet i kommunene viser at tilbudet rundt ungdommen er utsatt. Dette er ikke tida for at også politiet skal kutte ned på sin tjeneste og tilgjengelighet overfor ungdommen.

Bjørn Slåtsveen har sett mange årskull vokse til. Hans erfaring er at det er mye fin ungdom på Toten. Men han etterlyser tydeligere grensesetting fra foreldre.

Det er en klar utfordring å ta med seg fra politimannen som snart gå ut av tjenesten.