Gå til sidens hovedinnhold

Når samfunnets perfeksjonskrav sniker seg inn i livmoren

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Få temaer har skapt mer offentlig debatt i Norge enn fosterdiagnostikk. Helt siden innføringen av ultralyd i svangerskapet på 1980-tallet har tilhengere og motstandere stått på hver sin side av en steil og uforsonlig debatt. Ett av de mest tilspissede øyeblikk var trolig da Marte Wexelsen Goksøyr møtte i Stortingets vandrehall med en T-trøye med påskriften «Utryddingstruet». Goksøyr, som har Downs syndrom, stilte spørsmål til en tydelig beklemt statsminister Jens Stoltenberg.

Ikke mindre spent var stemningen da Stortinget 26.5.2020 vedtok en omfattende revisjon av tilbudet av fosterdiagnostikk i Norge. Midt i koronapandemien ble det montert pleksiglassplater i Stortinget og beordret fullt oppmøte. Etter mange års evalueringer og tautrekkinger fikk man endelig utvidet fosterdiagnostikk med tidlig ultralyd tilbudt gratis til alle og NIPT (non-invasiv prenatal test) ble tillatt for alle.

Hvorfor skaper fosterdiagnostikken slikt engasjement? Én viktig grunn er at fosterdiagnostikk forener tre utfordrende temaer: bioteknologi, livets begynnelse og livets avslutning. Da ultralyd ble tatt i bruk, var den en nokså grov medisinsk teknologi som gjorde det mulig å skimte fosterets strukturer inni den gravide magen. Datidens ultralyd var langt mindre nøyaktig enn dagens NIPT, som lar oss analysere alle arveegenskapene til fosteret i noen dråper blod hos den gravide kvinnen. Da ultralyd likevel skapte voldsomt engasjement, var det fordi man kunne observere menneskelivets begynnelse. Man kunne se fosteret og følge dets utvikling.

Likevel var det særlig informasjonen som disse bildene av fosteret ga, som trigget debattene. Informasjonen ga viktige muligheter, men også etiske utfordringer. Med ultralyd og prøver av fostervann, morkake og blod kunne man oppdage feil og mangler ved fosteret – det som kunne bli et fremtidig menneske. Det ga valg og muligheter. Man kunne velge å beholde fosteret – eller man kunne avbryte svangerskapet – og derved avslutte livet til et mulig menneske. Og på samme måte som livets begynnelse har fascinert oss, så har døden utfordret oss.

En av de viktigste fordelene ved ulike former for fosterdiagnostikk, er at de øker selvbestemmelsen. Mer informasjon øker mulighetene til å velge. Kunnskapen om fosteret gjør det som tidligere var skjebne, om til et valg. Men valgene kan være vanskelige – når kunnskapen er usikker – eller når fosterdiagnostikken avdekker tilstander som folk fint kan leve med. I slike tilfeller reiser fosterdiagnostikken spørsmål om hva som er et leveverdig liv. Dette er et vanskelig etisk spørsmål, og fordi vi ikke kan eller vil avklare det, vil debattene om fosterdiagnostikk følge oss inn i fremtiden.

Det er bred enighet om at selvbestemmelse er et gode. Men samtidig er det forholdsvis få ting kvinnen får lov til å få informasjon om av alt som man kan finne. Og ett av problemene er at formålet med fosterdiagnostikk ikke er klart definert. Det gjør grensen mellom å «forebygge lidelse» og «forhindre feil» og «forbedre befolkningen» uklar.

Det gjør det etisk utfordrende å ha en offentlig finansiert og gratis systematisk søken etter visse utvalgte egenskaper hos fostre som resulterer i at vi skaper et «renere samfunn». Selv om vi overlater valget til den enkelte, kan det gi uttrykk for en kvalitetssikring av samfunnsborgere før de blir født.

Vi vet at vi lever i en tid med store krav til prestasjon, produksjon og perfeksjon. Hvordan kan vi unngå at samfunnets kvalitetskrav sniker seg inn i livmoren under dekke av selvbestemmelse? Fosterdiagnostikk handler om individuelle historier og enkeltmenneskers valg, men også om verdier i samfunnet – de vi har og de vi former for fremtiden. Derfor vil debattene om fosterdiagnostikken fortsette. Fordi de handler om store spørsmål – om liv og død og bioteknologi.

Kommentarer til denne saken