Vi ser at de store rovdyra i økende grad forvaltes i de områdene hvor beitedyra skal ha prioritet. Ferske eksempler finner vi med bjørnebinner med unger som har etablert seg i beiteområder både i Troms og Trøndelag med alvorlige følger for bonden og husdyra.

Den siste måneden har vi i tillegg opplevd en delikat situasjon med en såkalt genetisk viktig hannulv som har operert i beiteprioriterte områder med både tamrein og storfe i Innlandet. Storfebonde Tollef Lau i Rendalen har denne sommeren virkelig fått føle hva det betyr å ha et etablert ulvepar i sitt beiteområde, med tap av kalver og stor uro i besetninga si. Nå har han valgt å ta inn alle dyra fra utmarksbeitet. For denne ulven skal det vernes om koste hva det koste vil.

Årsaken er at den er et sjeldent eksempel på en ulv som har klart å manøvrere seg gjennom Finland, rundt Bottenvika, i spissrotgang ned gjennom de samiske tamreinområdene i Sverige, før den i vinter landet i reinflokkene til Elgå reinbeitedistrikt. I Elgå tok den for seg såpass grådig i reinflokkene at den ble fløyet på Statens regning til Kongsvinger, i håp om roligere tilstander der beitedyra allerede er borte. Slik gikk det som kjent ikke. Nå er den tilbake, og har altså bestemt seg for å etablere seg i detsåkalte Deisjøreviret i Rendalen og Åmot sammen med sin make. Dette reviret ligger delvis i beiteprioritert område, der Lau har sine kuer og kalver.

Denne hannulven har allerede kostet samfunnet millioner i form av drepte husdyr, ekstraarbeid for bonde og reindriftsutøver foruten helikoptertransport gjennom halve Sør-Norge. På toppen av det hele kommer kostnadene til sporing og overvåking av dette verdifulle individet fra forvaltningens side.

Hvis vi ikke får inn nytt blod må den skandinaviske ulvestammen økes til minimum 800 dyr, hevder svenske forskere. Statssekretær Maren Herslet Holsen argumenterte på liknende vis i «Dagsnytt 18» 24. juli, der hun åpent sier at vi kanskje ikke trenger å ha så mange ulv i Norge om vi hadde hatt en bedre genetisk situasjon i ulvebestanden. Får vi inn friskt blod i bestanden kan en altså plutselig redusere antall ynglinger. Hvor hjemmelsgrunnlag for denne strategien ligger, finner en i alle fall ikke i noe stortingsvedtak.

Enn så lenge ser det ut til at vi skal akseptere å holde oss med et antall ulv som ligger langt over det nasjonale bestandsmålet på 4-6 ynglinger per år, fordi for få finsk-russiske ulver kommer seg rundt Bottenvika. Og mens vi venter på gjestene fra Russland, blør beitedyra i beiteprioriterte områder.

Hvor mye skal det koste beitedyra, bonden og samfunnet at ulvene i den reetablerte norsk-svenske ulvestammen skal få parre seg med en artsfrende som har vandret på egne ben Nordkalotten rundt? Dette er spørsmålet de folkevalgte på Stortinget nå bør stille seg.

Skal vi komme noen vei i den norske rovviltdebatten må alle parter respektere de stortingsforlikene som ligger til grunn for dagens rovdyrforvaltning. Da kan vi ikke leve med at forvaltningen av rovdyra i økende grad skjer der beitedyra skulle få gå i fred. Heller ikke når det dukker opp en sjelden gjest fra Russland.