Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Siste halvår i fjor hadde Sykehuset Innlandet, med 8963 ansatte og 9,4 milliarder i omsetning, negativ likviditet. Den ene månedsrapporten tikket inn verre enn den andre. Etter november lå sykehusene 158 millioner kroner bak målene som var satt i styringsverktøyet budsjettet skal være.
Samtidig satt folk ute på avdelingene og rev seg i håret mens de forsøkte planlegge for enda et år med høyere forventninger til effektivitet, og null departementale signaler om kompensasjon for den galopperende prisveksten. Styremedlemmer grep til beskrivelser som «utopi» og «nesten uansvarlig» der de satt og ble orientert om budsjettsituasjonen i november.
Sykehusansatte må bli færre: – Vi er ikke finansiert til å drive på dette nivået
Det var da regjeringen innså at dette ikke kunne gå. Plutselig «fant» man 2,5 milliarder kroner til sykehusene i nysalderingen av statsbudsjettet. Slik har det seg at SI i fjor til slutt endte med «bare» 26 millioner kroner i minus.
Gjennom året fikk sykehusene i Innlandet til sammen 316 millioner kroner som de ikke visste om da budsjettet ble lagt.
Nå er det samme visa igjen. Etter masseoppsigelser og varslinger om situasjonen ved Oslo-sykehusene, er den nasjonale oppmerksomheten om sykehusøkonomien skjerpet. Finansministeren har allerede lovet nye 2,5 milliarder kroner i vår, og nå finnes det etter politisk sigende kanskje rom for å få kompensert noe av prisveksten også.
Her trener Benedikte på sin framtidige jobb med VR-briller: – Vi grugleder oss
Ærlig talt; er det slik det skal være? Hvordan i all verden skal sykehusene kunne planlegge og styre godt, når de ikke aner hvilke føringer og egentlige rammer de har å forholde seg til når budsjettene legges? Hva skal man si til de som kjempet og tapte for gode tilbud og saker i budsjettprosessen, når regjering og storting plutselig finner det for godt å åpne lommeboka likevel?
De akutte ekstrabevilgningene er åpenbart i seg selv innrømmelse av at sykehusene er i trøbbel. Kanskje også av svak situasjonsforståelse. For hva var det med utviklingen ut over fjoråret som tydet på at sykehusene var i økonomisk posisjon til å ta prisveksten på stående fot? Bare i strøm har SI måttet finne 35 millioner kroner mer i år enn i fjor, for å drifte sine 40 lokasjoner på til sammen 338.000 kvadrat. Det hjelper lite å avvikle EAB-reformen hvis man samtidig ber sykehusene effektivisere tilsvarende dagens prisvekst.
Anbefaler ikke trinnvis utbygging av Mjøssykehuset
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol kritiseres for å ha satt ned hele sju ekspertutvalg innenfor sitt ansvarsområde. Ikke én dag for tidlig, vil jeg heller si. Om det er slike faglige verksteder som må til for å gi den innsikten som trengs, så kjør på. Nå har det vært to ualminnelige år, men helsetjenestens underliggende utfordringer har fortsatt å vokse under stormen på dekk.
Om helsepolitikerne nå tenker at etterkantbevilgningene er midlertidige plaster mens man venter på nye svar og bedre løsninger, så si det åpent og ærlig. Og hvis de tenker at dette er slik helsetjenestene skal styres, får de jammen stå for det også.
Det er i alle fall ikke lov å være ubevisst om hvordan dette virker.
